I midten for hvem, og øst for hva?

I etterpålyset

2012-01-29T10:27:00.000-08:00

Jeg har skrevet sluttrapport, jeg har vært på obligatorisk oppfølgingstime hos psykolog, jeg har vært på evalueringsmøter og jeg har holdt foredrag. Jeg vet det heter i etterpåklokskapens lys, men dette er bare noen etterpåtanker. Jeg skriver litt igjen fordi jeg har avsluttet enda en del av min jobb som solidaritetsarbeider (for denne gang.) Vel tilbake i Norge har jeg tenkt mye på hvordan man best deler det man har lært og opplevd, og hvorfor det kan være vanskelig.

Man kan føle seg liten og ubetydelig når man blir konfrontert med og kjenner store politiske, vanskelige situasjoner på kroppen. Det er ikke bare lett å bo sammen med motstandskjempere som har sittet i fengsel i store deler av sitt voksne liv. Damer som aldri kan sove helt rolig om kvelden fordi de aldri vet når sønnene eller mannen kan bli arrestert. Eller små 4-5åringer som, hvis du går ut av huset med kameraet tydelig hengende over skuldra, spør: Hvor er problemet? Er det soldater i gata? Er det tåregass? Det er vanskelig der og da, men det er kanskje enda mer krevende i etterkant. Kanskje spesielt når man kommer hjem og folk spør om jeg har hatt det bra og jeg ikke vet hva jeg skal svare.

Midt i den palestinske byen Hebron har bosettere slått seg ned, stengt gater og butikker og dermed fått nye søppelplasser.

Det er ingen god følelse å ikke bli trodd, eller å bli tatt for å overdrive. Jeg merker at en del ting nesten føles litt drøyt å fortelle om fra Palestina og Israel. Ting som for mange nordmenn vil virke usannsynlig og ufattelig. Dagligdagse hendelser som at Israel dumper søpla og fører kloakken sin inn i palestinske landsbyer. At israelske soldater skyter tåregass fra og spiller porno over høyttalerne fra vakttårnene sine når det arrangeres offentlige begravelser i palestinske byer fordi Israel ikke tillater at mange palestinere samles. Ting som at unge israelske ungdommer drar til Vestbredden og okkuperer hus for å ha et sted å feste, eller finner på trakasserende leker med uskyldige palestinere på check-pointene fordi de kjeder seg på jobb. Ting som at palestinske barn i Hebron har internasjonale observatørstyrker som passer på dem på skoleveien, for at de ikke skal bli plaget og skadet av bosetterne som har slått seg ned i byen. Ting som at den israelske muren stadig blir lengre, og at den blant annet i områdene der jeg bodde, er et elektrisk gjerde med en israelsk patruljevei på innsiden. At palestinere er overvåket hele døgnet av Israels superfancy teknologiske utstyr.

Muren, bildet er tatt fra palestinsk side. På den andre sider ligger nye bosettingshus

Alle disse eksemplene har enorme daglige konsekvenser for sivilbefolkningen i Palestina, men ingen av dem er en nyhet, en akutt nødsituasjon eller en krise. Jeg så og hørte om det hver dag, men det som skjer hver dag deles ikke i media. I Jerusalem møtte Aasta den ansvarlige for nyhetsbyrået Reuters i Israel og de palestinske områdene. Mannen hadde hatt mange jobber, men sa at denne var den absolutt mest krevende. Reutersmannen måtte hele tiden ha stålkontroll på hva som ble publisert av hans ansatte. Journalistene må være ekstremt sensitive og nøyaktige bare med ordformuleringen. Alt kan lett bli feil når du skriver om Israel og Palestina. Det at mye av konflikten starter med krigen i 1948, den som for palestinere heter, Al Nakba – katastrofen, og War of indepenence – selvstendighetskrigen for israelerne, setter på mange måter standarden. Det Israel kaller sikkerhet, er segregering og apartheid for palestinere.

De som styrer hva slags info som skal bli delt fra Midtøsten og fra andre krigs- og konfliktområder, har ingen enkel jobb. Det at alle store nyhetsbyråer må, eller føler at de bør, safe så mye som de gjør når det kommer til situasjonen i Palestina og Israel, gjør det ikke så lett å komme tilbake som et øyenvitne og dele historier og føle seg som en overdrivende aktivist.

I etterkant av oppholdene mine i Libanon og Palestina har jeg fått spørsmål som: Ser du noen løsning i Israel/Palestina? Er det ikke nytteløst og i alle fall i lengden umotiverende å jobbe og engasjere seg i en situasjon som er så håpløs og innfløkt? For meg er det at oppegående, flinke, ressurssterke nordmenn stiller denne type spørsmål nok til at jeg enda tydeligere ser verdien av å være frivillig og å vise solidaritet med folk som lider under daglige menneskerettighetsbrudd. Vi mennesker er tross alt flokkdyr. At noen bryr seg, gjør det lettere for andre å bry seg. At vennene mine i Libanon og Palestina, familiene deres og hele slekta deres vet at i utlandet er det noen som vet om dem, og noen som vil deres beste, tror jeg i aller høyeste grad gir håp. For at folk skal klare og orke å leve og gjøre det beste de kan ut av hverdagen sin trengs håp, støtte og forståelse. Å lære og å bidra handler ikke om å være tøff, modig eller veldig eventyrlysten – det handler om å være et medmenneske.

På tur for å se hvor en ny israelsk vei er planlagt midt i palestinernes landbruksområder.

I Beit Ommar må alle deler av befolkningen daglig leve med uforutsigbarhet, okkupasjon, daglige ydmykelser og knappe ressurser. Det er vanskelig å sette seg helt inn i andres hverdag. Jeg forventer verken av meg selv eller av andre at vi skal kunne det, men jeg merker selv at jeg blir mer og mer imponert og inspirert av hvordan vanlige folk under virkelig tøffe forhold gjør det de kan for å lette sin egen og andres hverdag. For til tross for ufrihet og konflikter - under mine opphold i Midtøsten har jeg alltid opplevd store og små lyspunkt og positivitet. Tid, gjestfrihet og sterke familiebånd er bare noen eksempler på viktige prioriteringer og selvfølgeligheter for alle vennene mine i Beit Ommar. Fellesskap er essensielt uansett hva som foregår utenfor husets fire vegger.

For meg er en stor del av verdien av det å være i Palestina nettopp felleskap og nye bekjentskap. For meg betyr det å være solidaritetsarbeider å være med på å opprettholde og jobbe for å forsøke å forsterke vanlige menneskers verdighet. Vise at jeg ser dem, og at jeg på ingen måte vil glemme dem så fort jeg setter meg på flyet tilbake til Norge. Jeg ønsker å bidra til å styrke vanlige folks håp om at de også en dag vil bli behandlet som likeverdige mennesker, som ut fra sine premisser skal ha de samme felles rettighetene de, akkurat som alle andre i verden, har rett på.

”Kaller du dette frihet? Er dette rettferdig?” spurte den palestinske mannen jeg snakket med bare noen timer etter at Israel hadde jevnet det nye huset hans med jorden. Jeg tror ingen forventet at jeg skulle si noe akkurat der og da, svaret var uansett ganske opplagt. Tusen tanker svirret rundt i hodet midt, og mens jeg stod der midt i husrestene kom jeg plutselig til å tenke på et sitat fra en film. Filmens unge hovedpersonen sa noen sånt som; ”da jeg var liten sa alltid mamma til meg at vi bodde på det beste stedet i verden. Nå vet jeg at det ikke stemmer. Nå vet jeg at hele verden er et stort sted. ”

Nyheter, fakta og store eller små innenriks- eller utenrikssaker kan noen ganger være vanskelig å forstå, vanskelig å ta innover seg, men alle mennesker i verden kommer fra og bor mer eller mindre på samme sted, og en dag – en dag håper jeg at vi kan begynne å oppføre oss som om vi gjør det.

Skjerf og flammer.

2011-12-08T13:35:00.000-08:00

Det er rart hvor mange minner som kan dukke opp ved å stå å skylle opp skjerf. Jeg er i Hemsedal, i lille, lille Hemsedal med snø, frost og kuldegrader og ro og fred. I de tre foregående månedene har jeg fått helt nye opplevelser og erfaringer, og så plutselig er jeg tilbake i Hemsedal... Jeg vet ikke helt, kanskje stemningen jeg er i nå kan sammenlignes med den som kan dukke opp etter at du har lest en god bok eller sett en altoppslukende film – det er først etter at du har lukket boken eller ser rulleteksten gli over skjermen at dine egne tanker og følelser får plass og begynner å surre.

Det surrer ganske mye rundt oppi hodet mitt akkurat nå. Da jeg tidligere i dag stod og vasket alle skjerfene jeg har brukt i Palestina dukket mange små minner opp. Plutselig husket jeg så mange lyder, så mange bilder, så mange detaljer; Jeg husket alle gangene Aasta og jeg har kneppet igjen alle knapper, satt opp håret og dandert skjerfene våre rundt nakke og hals for å være ordentlige og klare til å møte alle tenårings-engelskelevene våre. De gangene vi har tatt av oss skjerfene for å vise litt mer utringing og virke litt mer turistaktig når vi har kjørt gjennom check-pointer. De gangene jeg brukte mange skjerf for å holde varmen i de kalde murhusene når kulden kom om kvelden. De gangene damene dro av meg skjerfet og dyttet med ut på dansegulvet på bryllupsfester. Den gangen broren min og Aastas sønn knyttet Palestinaskjerf rundt hodet for å få beskyttelse for vinden og gli bedre inn hos beduinene vi besøkte da vi raste av gårde på lasteplanet til en bil utover i ørkenen. Jeg husket de gangene jeg spilte fortball med guttene på senteret og måtte passe på at jeg ikke løp så fort eller spilte så rått;) at skjerfet kunne gli av. Jeg husket rusleturene i byene i nærheten av vår - Hebron, Betlehem, Jerusalem – alle de små butikkene med de tusen ulike skjerfene og hijabene. Jeg husket alle knepene til de utrolig gode kjøpmennene, som heldigvis kunne finne på å selge varen sin for halv pris da de forstod at jeg snakket arabisk.

Jeg husket episoden da vi nesten ble arrestert fordi Aasta, to andre frivillige og jeg gikk i en palestinsk landsby omringet av muren og det israelske politiet kom. ”Souvenir!” sa den ene gutten så selvfølgelig han kunne da politiet trakk to palestina-skjerf opp av den lille sekken hans. Politiet visste ikke at vi var på vei til en demonstrasjon, men jeg tror ikke det var så veldig vanskelig å skjønne...

Det er mye man kan bruke skjerf til, det er greit å kunne trekke dem over munn og nese når det blir sprayet pepperspray eller skutt tåregass på demonstrasjoner.

Forrige gang jeg vasket skjerf var etter en demonstrasjon i byen vår. Den gangen skylte jeg blod av skjerfet en journalist fikk bundet rundt hodet etter at han ble truffet av en stein. I tillegg til soldatenes sjokkgranater og tåregass kastet bosettere i bosettingen vi demonstrerte mot stein mot demonstrantene for å jage oss vekk. ”Er det et sted vi kan få vasket dette litt?” sa den høflige demonstranten som hadde brukt skjerfet sitt til å dekke til den skadedes hode, samt hjulpet til med å løfte mannen som ikke fikk puste på grunn av inhalering av for mye tåregass. Øynene mine sve fortsatt etter gassen og jeg hadde en rar smak i munnen. Vi sa ingen ting, mannen som hadde lånt bort skjerfet sitt, og jeg. Vi bare stod ved siden av hverandre og så alt blodet fra skjerfet blande seg med det kalde vannet og renne ned i sluket. Det er ikke så mye å si etter en sånn demonstrasjon. Man finner ikke ord.

Når man plutselig lever i en helt annen hverdag enn sin egen, sammen med folk som har en helt annen bakgrunn og helt andre erfaringer enn deg er det noen ganger vanskelig å vite hva man skal si. Det er ofte vanskelig å skrive også. Det er vanskelig å få fram det man vil på den måten man gjerne ønsker, det er vanskelig å få fram det man tenker på og det man gjerne vil dele. Det har vært vanskelig mens jeg har vært på Vestbredden, men det er minst like vanskelig nå i etterkant.

Mange sier at vi er heldige som bor i Norge. At vi har vunnet i lotto. Trukket gullloddet. ”Vi har det jammen bra i Norge,” sier ofte folk når jeg, eller andre, forteller om opplevelser i krigsrammede strøk, og så slenger de kanskje på et” men hvordan kan det skje?” Jeg har spurt meg om det samme mange, mange ganger. Hvorfor blir noen utsatt for daglige trakasseringer? Hvorfor er fred et umulig ord å bruke om situasjonen i Palestina/ Israel? Hvordan kan hele resten av verden sitte å se på det som skjer? ”Hvordan kan det skje?” spør folk, men så stopper de der. Svaret er så vanskelig at det vel ikke er så rart at man i stedet begynner å tenke på hva man skal ha til middag, eller hvor mange dager det er igjen til juleferien. Jeg tror det er ganske naturlig, men jeg tror ikke helt det funker i det lang løp hvis folk stopper tankerekken sin så fort. Å blokkere tanker man helst ikke vil ha, fordi man ikke tror man helt takler dem, tror jeg personlig kanskje ikke er det smarteste å gjøre, verken for sin egen eller andres del.

Jeg føler meg heldig som har fått bo i Palestina. Jeg har ikke hatt noen valg. Jeg har måttet takle ting. Jeg har måttet forholde meg til ting, ta drøye, triste, nesten uvirkelige opplysninger ned på jorda, ikke stoppe dem i løse lufta fordi jeg ikke kan forstå hvordan det kan gå til. Jeg har ikke kunnet legge fra meg avisa, slå av TV-en eller bytte samtaleemne. Aasta og jeg var under størstedelen av oppholdet vårt alene som frivillige i byen og oppdaterte omtrent daglig denne nettsiden: http://www.palestinesolidarityproject.org/. Når vi tok bilder, laget film, skrev og snakket med folk fikk vi ansikter og steder å forbinde med alle hendelsene og opplysningene. Det gjør ting sterkere, men på en måte også mer håndfast, virkelig og forståelig.

Aasta og jeg har fått mange nye erfaringer. Vi har brukt mye tid på oppsummeringen av oppholdet vårt, dagene før avreise gikk fort. Selve avreisedagen gikk alt for sakte.

Omtrent 3 timer tok det. Omtrent 3 timer med litt flauhet, litt irriterthet, og litt nervøshet. Innsjekkingshelvetet på Ben Gurion flyplass er ikke noe jeg akkurat vil anbefale. Alle tingene mine ble gjennomlyst og gjennomsøkt – grundig. Veldig grundig. Damene brettet opp armene, tok på seg plastikkhansker og dro ut en og en sko, bukse, truse og sokk, først fra den store sekken min og i neste omgang fra håndbagasjen. Jeg fikk nesten ingen spørsmål - selvfølgelig ingen forklaring. Du føler deg ikke så veldig høy i hatten når sure damer går gjennom alle sakene dine, i blant sender deg mistenksomme små blikk og grynter ”don’t touch!” når man prøver å hjelpe dem å dra ut noen av tingene i den fullstappede sekken. Uansett - jeg slapp gjennom til slutt, og jeg slapp gjennom mye lettere enn mange andre har gjort før meg.

Blikkene jeg fikk av alle de tusen vaktene på flyplassen var kanskje fylt av interesse og nysgjerrighet, men utstrålingen deres var en helt annen enn den interesserte, nysgjerrige oppmerksomheten og blikkene jeg fikk fra alle barn, ungdom og voksne i byen min.

Jeg er ikke helt sikker på hva som tiltrekker meg mest med Palestina og med Midtøsten generelt. Da jeg satt på toget hjemover fra Gardermoen tenkte jeg på akkurat det. Først fikk jeg veldig vondt i magen fordi alle støyskjermene som er satt opp nær jernbanen noen ganger er skremmende like den 760 kilometer lange separasjonsmuren som strekker seg utover store deler av Vestbredden. Først tenkte jeg på alle de triste, ufattelige og umenneskelige konsekvensene av nettopp den muren – alle familiene som blir delt og ikke får mulighet til å besøke hverandre, alle folkene som får vanskeligheter med å dra på jobb, barn som må gå mange, mange kilometre for å komme til skolen, bønder som mister tilgang til åkrene sine, vann og andre ressurser som stoppes. Og dette er bare forbokstaven på det palestinere må oppleve og leve med som del av den israelske okkupasjonen tenkte jeg, mens kondutøren ønsket alle en hyggelig reise. Toget tøffet seg etter hvert forbi alle støyskjermene og ut i naturen. Etter hvert klarte jeg å styre tankene mine over på alt det positive, alt det flotte, fine, tradisjonsrike som gjør at jeg så utrolig gjerne skulle ønske at alle i Palestina kunne leve i fred, og at ikke så fantastiske områder og mennesker må ødelegges av krig, okkupasjon og uenigheter.

Jeg liker livet, lydene, luktene, tettheten, trangheten. Jeg liker alle de små markedsgatene, mennene som roper ut alt de har å tilby fra de små bodene sine. Luktene av krydder, te, kaffe, Jeg liker solen, varmen. Uansett hvor varmt eller klamt det er, blir jeg aldri lei av å sitte i en service (liten minibuss) og bare se, la blikket fly. Det er alltid bevegelse, alltid folk, alltid et esel, alltid en bil med startvansker, alltid stilige damer med matchende hijab og støvletter, alltid smilende barn, alltid en diskusjon, alltid temperament, og alltid tålmodighet. Alltid gamle menn som sitter utenfor butikken sin i timesvis hver dag, og alltid noen som kommer å slår av en prat.

Jeg liker gjestfriheten, åpenheten, det sosiale. Jeg liker den imponerende utholdenheten...

Jeg tror jeg har skrevet om det før - noen dager før vi dro var vi med en av sjefene våre til en av nabolandsbyene. Derfra kunne vi få et bedre overblikk over hvor mye land av av byens nærliggende bosettinger har tatt i det siste og hvor mange nye hus som har blitt bygget.

I den lille landsbyen med utsikt over den nye bosettingen gikk vi inn i en over 700 år gammel moské. Sjefen vår tente et lys. Jeg vet ikke for hva eller for hvem, men da jeg så den lille flammen fikk jeg den samme roen inni meg som da jeg et par dager senere så alle de små lysene i gravkirken til Jesus i Jerusalem, eller da mamma tente lys ved frokostbordet dagen etter at jeg var kommet hjem.

Et flamme ser helt lik ut enten den brenner i en kirke, en moské, en synagoge, i et tempel eller et telt.

Selv om husene er forskjellige og folkene som besøker dem har mange forskjellige meninger og syn på ting, tror jeg at jeg kan anta en ting; Jeg tror lysene i alle husene ofte er tent av samme grunn - for ønsker om fred, kjærlighet, varme og fellesskap.

Det er litt fint å tenke på, og det gir i alle fall meg et lite håp om at det er mulig å tro på oss mennesker...

Med ønske om en lys og god førjulstid og tusen takk for følge på turen.

Siri

Not - farewell, but - see you!

2011-12-01T11:01:00.000-08:00

Fødselskirken

For noen dager siden var vi Betlehem. Mørket hadde senket seg og stjernene skinte over fødselskirken. Neste dag satt vi som alltid ute i solen og spiste frokost. Det har regnet et par dager så nå er gresset grønt igjen etter den lange og tørre sommeren. Blomstene blomstrer på samme tid som julelysene blir tent i Betlehem.

For to dager siden kom en av sjefene våre opp til oss da vi satt vi ute og nøt solen etter lunsj. "Dere må skrive en rapport" sa han. "3 unggutter har blitt arrestert." Mens jeg satt og noterte ned navnene deres, ringte telefonen til sjefen. " De har fått en ekspropieringsordre i nabobyen. Israel kommer til å ta 12 dekar land og utvide området sitt... Etter noen minutter satt vi i bilen med kameraene klare. Da kvelden kom hadde vi lagt ut tre nye rapporter, en film og flere bilder.

Neste dag startet med dans og sang og moro med ungene som bor under oss.

Jeg har skrevet det før - kontrastene er store på Vestbredden og i hverdagen vår her.

"Kom hjem - skrev en venninne til meg på mail i dag. "Kom hjem, du går glipp av pepperkakebaking, gløgg og Love Actually - tradisjonen vår på 1. desember".

Jeg skal hjem.. Jeg reiser snart.
I går kveld ble det arrangert avslutningsfest for oss på senteret, alle engelskelevene våre troppet opp og det ble dans og skuespill, gaver og taler. I ettermidag hadde vi avslutningsmiddag med "familien". Alle som bor under oss i underetasjen og dem vi har jobbet tettest med. Alle troppet opp - småungene tasset omkring, de voksne pratet og lo og røykte og diskuterte - det var full rulle og høyt volum!

Jeg gleder meg til å komme hjem. Jeg gleder meg til å kunne ta en varm dusj, vaske klærne mine ordentlig, gå ut når jeg vil, møte venner og familien, bake julekaker i ro og fred og ikke være redd for å våkne opp til enda en arrestasjon i nabolaget, enda mer landkonfiskering eller eventuelle problemer i demonstrasjoner eller på gata.

Jeg gleder meg til å komme hjem, men jeg gleder meg ikke til å dra. Jeg kommer til å savne livet her, folkene her. Hverdagen...

Naboene våre utenfor huset vårt.

I barnehagen

"This is not farewell, but see you" har jeg sagt til flere i dag, men før jeg skal se vennene mine her igjen, skal jeg se alle venner og kjente i Norge!

God advent alle sammen!

Ses snart:)

Lyd og distanse...

2011-11-24T13:45:00.000-08:00

Nesten hver kveld etter at jeg krøpet opp i senga og prøvd å dandere alle teppene jeg trenger for å holde varmen gjennom de kalde nettene her, hører jeg på musikk. Jeg vet ikke om jeg gjør det for å forsøke å stenge omgivelsene ute, eller om jeg trenger musikken for å åpne opp og slippe inn alle tanker. Kanskje noen ganger begge deler, eller kanskje stort sett aller mest fordi jeg trenger helt ro og fred.

Det er både mange tanker og mye lyd å forholde seg til her.

Jeg blir vekket av lyd; bønnerop fra moskeen, nasjonalsangen som spilles på full guffe fra skolen rett ved oss, bilene med roperter som annonserer hva de har å selge fra lasteplanet sitt, traktorene som putrer forbi på vei til åker og eng. De små barna under oss som har blitt revet ut av sin seng. Samtalene til damene i underetasjen som sitter i hagen rett nedenfor rommet til Aasta og meg og lager brød til frokost eller vasker klær....

Bursdagsfest i barnehagen er en stor happening for barna!

Jeg jobber i lyd; I barnehagen er det om å gjøre å rope høyest, synge høyest og strekke hånden høyest opp i været når rim og regler blir rop ut av lærerne og gjentatt av barna.

På engelskundervisningen om ettermiddagen prøver jeg å jobbe variert og ha lite "gjenta-etter-meg-opplegg (noe som i følge elevene er den mest vanlige pedagogiske metoden her) uansett lyd og liv og røre er det, noen ganger litt vel mye av det gode. Hovedproblemet er ikke å få ro i klassene vi har, men å få ro utenfor senteret.. Nesten hver dag tropper mange smågutter opp og henger utenfor, banker på døren, banker på rutene og kaster småstein. Er de oppmerksomhetssyke? Kjeder de seg? Har de ikke stort annet å finne på? Jeg tror forklaringen har mange sider, men lyd det er det i alle fall sikkert at de kan lage.

Om kvelden går det ofte i døren her, og folk kvier seg ikke for å ringe Aasta og meg enten det er tidlig morgen eller sen kveld. ” Kan dere skrive en rapport om dette? Kan dere ta noen bilder?” Kan dere kjøre hit eller dit?” Kan dere ta imot disse gjestene?” Her er det ikke noen 8-4- jobb, Aasta og jeg er tilgjengelige 24 timer i døgnet. Noen ganger skjer det lite, noen ganger skjer det mye, uansett er det mye å sette seg inn i, og mye som surrer rundt i hodet på deg når du jevnlig må ta bilder av og sitte og skrive rapporter om jævlige ting, jævlige ting som skjer rett utenfor huset sitt, med vennene dine, med folk du er sammen med hver dag...

Det er ikke alltid den hørbare lyden som er mest slitsom... ofte kan innvendig støy, eller hva man kan kalle det, være verre...

Jeg vet ikke, men føler nesten jeg at jeg har lagt til meg en slags mer eller mindre bevisst distanse i forhold til en del ting her.. Jeg merker at det ikke går an å legge til for mange følelser eller tanker når man forklarer og forteller om ting herfra. Man må på en måte se, lese eller høre ting som det er og ferdig med det... mer trengs på ingen måte ikke... De harde fakta er mer enn nok, mye mer enn nok...

”.. og dette er bare første dagen.. ” sa den nye norske frivillige som har kommet hit for å ta over for Aasta og meg. At både læringskurven, og en slags nødvendig tålmodighets – og ”tolererings”kurve er bratt her nede, er det ingen tvil om..

Det er rart å tenke på - en ny nordmann i huset betyr virkelig at Aasta og mitt opphold nærmer seg slutten. Du kjenner vel til det – når du har vært midt oppi noe i en periode, føler du på en måte at det er år og dag siden du startet med det, på en annen måte føles det som du akkurat har begynt.

Tiden har fløyet av sted her på Vestbredden, men Aasta og jeg har mange erfaringer å dele, både positive og negative, store og små. ”Alle har sitt – stort eller smått” sa Aasta i dag da vi satt ved middagsbordet og spiste falafel, her har de fleste veldig lite og veldig mye på samme tid. Folk har lite penger, liten frihet og få muligher, men de har mye varme, mye fellesskap, tålmodighet og sterke vennskaps- og familiebånd.

For noen dager siden spiste vi middag i flyktningleiren et par kilometer fra byen vår. Sjefen i barnehagen vår har giftet seg med en mann derfra, så nå bor de to i leiren sammen med sin toårige datter og de over ti tusen andre innbyggerene på det lille området. Timene gikk fort, vi lærte hverandre engelsk og arabisk, Aasta strikket og utvekslet håndarbeidskunnskaper, jeg tegnet sammen med den lille jenta og hennes fetter og kusine, jeg følte meg så velkommen, så rolig. Det var fint at gardinene til vinduet var trukket for, utsikten til venninnen min er ikke mye å snakke om; hun ser rett inn i det israelske vakttårnet ved inngangen til leiren...

Jeg var glad jeg satt inne bak lukkede
gardiner, så jeg slapp å se på denne
utsikten mens jeg lekte med
min lille venninne.

Vi hadde god tid i leiren. Det var lørdag. Vi bruker alltid lørdagene til demonstrasjoner. Forrige lørdag var det imidlertid så regnfullt og kaldt at gutta fant ut at det ble noen demo. ”Jeg liker demonstrasjoner om vinteren når det regner og er kaldt” sa den ene sjefen vår her om dagen, og fortsatte; ” hvis det regner funker ikke tåregass noe særlig” Forrige lørdag var det nok derfor ikke egentlig været som var den største grunnen til avlysningen - det var mangel på folk, færre og færre lokale demonstranter dukker opp på demonstrasjoene.

Jeg vet ikke hvor mange unge gutter jeg har rapportert arrestert fra byen vår de siste månedene. Deltakelse på demonstrasjoner og i motstandsarbeid øker sjansene for et fengselsopphold ganske kraftig og tro det eller ei, unge gutter her har minst like liten tid og lite penger til et fengselsopphold her som gutter ellers i verden har. Allikevel - bare fordi de tilfeldigvis bor der de bor og kommer fra den familien de gjør og fra det landet de selv, foreldrene og mange, mange generasjoner tilbake har vokst opp i, er ofte et fengselsopphold en selvfølgelighet for palestinske gutter i sin beste alder.

En av de mest aktive mennene på senteret vårt har vært arrestert i tre måneder, for et par dager siden fikk vi vite at han kommer til å bli løslatt i slutten av desember, men at han i tillegg må betale 5500 shekel, over 8000 norske kroner. 8000 kroner er mye, mye penger her nede. Når faren i huset ikke får jobbet på fire måneder fordi han sitter i fengsel, og resten av familien må ta seg av de to unge sønnene hans så godt de kan mens han er borte blir det lite penger til overs. Lite - eller egentlig ingenting.

I byen vår er det cirka 60 prosent arbeidsledighet, Like mange prosent av Vestbredden er dessuten under full israelsk kontroll ( i sone C) , det vil si at Palestinerene ikke har lov til å bygge noe nytt, renovere eller fikse ting i de områdene. Noen ganger er det lett å se hvor de ulike sonene; A, B og C, starter og slutter. I sone C- områdene er noen ganger asfalt fjernet, åkre tørket ut og overgrodd.. ”Se så late og slappe palestinerene er” kan utenforstående kanskje komme til å si hvis de ser de okkuperte C-sonene, der palestinerene ikke får lov til å foreta seg noe særlig på den ene siden, og bosettingene med vanningssystem og nye bygg rett ved...

Vi har vært litt rundt omkring sammen med den nye frivillige de siste par dagene. Det var spesielt å stå ved den 7-800 årgamle moskeen i en av nabolandsbyene våre og kikke opp mot de 7-8 månedergamle bosetterhusene strategisk plassert på åskammen.

Bøndene som eier jord i sone C ofte trenger som regel spesialtillatelser for å kunne få høstet grønnsaker og frukt, eller holdt ved like jorda si. ”Han var en gal mann” unnskyldte bosetterene seg for noen måneder siden da en ung palestinsk gutt fra byen vår ble drept på familiens landområde i sone C, mellom byen vår og en bosetting. ”Han var gal...” - ingen unnskyldning, ingen annen forklaring” Hadde en palestiner drept en bosetter, hadde han nok ikke bare vært gal, men farlig, han hadde vært en terrorist – akkurat som alle andre palestinere, akkurat som alle andre bønder som prøver å gjøre sitt eget og familiens liv til å gå rundt og å ta vare på åkre og jorder, flotte terrasser med over hundre år gamle oliventrær som har vært i familien i generasjoner.

Terrorist?

”Jeg har begynt å plante blomkål nå” sa en av elevene på engelskundervisningen min nettopp. Å dyrke grønnsaker er en av 19-åringens nødvendige tilskudd til familiens økonomi. Den unge gutten har størsteparten av ansvaret for småsøsknene sine, moren og bestemoren sin nå som faren har flyttet ut og fått seg en ny kone. "Jeg har hatt veldig lyst til å reise ut og studere," har den flittige eleven sagt til meg. ”Jeg vil lære nye språk, men familien min trenger meg her, så jeg har tenkt å begynne å studere sykepleie, det får jeg alltid bruk for samme hvor jeg er."

Det er ganske mange ting vi tenker vi har bruk for som man egentlig kan klare seg uten.. Forrige uke var jeg lykkelig over at vi hadde litt varmtvann. Det varte en dag... Ja, ja man trenger ikke varmtvann i springen, det er går veldig greit å starte dagen med å koke opp vann og bruke vaskefat og vaskeklut også.

Alt går, på en eller annen måte... Alt går - det kan gå bra eller dårlig, men det går... Nå skal jeg snart gå å legge meg, slå på Ipoden og tenke og håpe, at ting ikke bare går, men at de går framover for mine venner her på Vestbredden og andre steder i verden.

Inni moskeen i nabolandsbyene vår ser man ikke bosettingene, alle vakttårnene, eller de stengte veiene. Inne i moskeen kan man sitte og nyte roen og tenke på hvor fantsatisk det hadde vært i området hvis alle bare kunne ha levd i fred og ro med hverandre....

Morgentrim og morgenmarked

2011-11-17T12:52:00.000-08:00

Beduinmarked i Ber Sheba

"De en uke gamle ” , sa den lille damen med de store kloke øynene på bakketoppen i Ber Sheba og smilte ned mot tre små søte lam. I dag var vi på beduinmarked. Akkurat som de har gjort det i mange, mange år samles beduiner fra områdene rundt den fjerde største byen i Israel hver torsdag morgen for å selge sine varer –levende høner, haner, gjess, kalkuner, kaniner, lam og killinger, og grønnsaker – store, ferske og saftige.

Konstraster – konstraster er det første ordet som slår meg når jeg reiser rundt i Palestina og Israel. I Ber Sheba bor det blant annet mange russere. Å gå fra ned fra beduinmarkedet til Down Town -Ber Sheba var som å gå fra en verden til en annen på et par minutt.

”This looks pretty local” var den nye frivillige i byen vår sin kommentar da vi vandret rundt blant alle dyrene, damene med de lange fine svarte kjole og mennene med de mørke furede ansiktene.

Den nye frivillige er fra Japan - han har nok virkelig fått mange kultursjokk. I løpet av de siste dagene har vi prøvd å sette ham inn i både kultur, politikk, jobb, normer og regler. Det er mye å lære, mye å forstå og kanskje ikke minst mye å lure på, bli forundret, forbauset og frustert over her nede..

Ved å sette japaneren inn i situasjonen her har jeg lært en del nytt jeg også. Jeg har lært at man blir sikrere på sine egen forståelse av og syn på ting når man ser og hører andres reaksjoner om de samme tingene og i de samme situasjonene.

”Really?” og ”Why?” er mye bruke ord for utlendinger som besøker byen vår for første gang.

I engelsktimene våre spør elevene stadig om nye ord - hva heter; arrestasjoner, fengsel, frihet, rettssak, tåregass, lydbomber, okkupasjon og så videre. Japaneren sitter med åpen munn. Aasta og jeg vet at vi lærer bort ord folk her bruker i sin dagligtale.

På en måte føles det fint å ikke reagere så mye som den nye frivillige gjør på ting som blir sagt og gjort her nede. På en annen måte vet jeg mye av det som er en naturlig del av hverdagen her, er ting ingen i hele verden burde måtte vende seg til – ha alle brødrene sine i fengsel, ikke ha nok vann, være innestengt og bevoktet 24 timer i døgnet, være redd for å høste sine egne avlinger på grunn av eventuelle angrep og trusler fra bosettere og så videre, og så videre.

”Godt vi startet tidlig ”, sa jeg da en av sjefene våre og jeg vandret rundt mellom busker og kratt i utkanten av byen vår på vei for å finne en mulig vei ut. Aasta kom snikende bak oss med bilen, på veier som stort sett kun er beregnet for traktorer og esler. Inngangen til byen har vært stengt noen dager. Når hovedinngangen er stengt, må man ty til småveiene som går gjennom åker og eng. ”There is almost always a way,” sa sjefen vår. ” Man må bare må beregne litt ekstra tid når man skal noe.. sa han litt vemodig før han trakk på smilebåndet igjen. ”Takk soldater for at dere gav Siri og meg litt morgentrim" sa han da vi en halvtime senere enn planlagt kom oss ut av byen vår og inn på hovedveien - veien Aasta alltid må kjøre på med den israelsk registerte bilen vi har til rådighet. Veldig få, omtrent ingen palestinere har lov til å kjøre på den veien.

Israelsk hovedvei, forbudt for Palestinere, og tillegg bevoktet med et elektrisk gjerde ( en del av seperasjonsmuren) samt en patruljevei for Israleske millitære kjøretøy.

Dette befinner seg på den andre siden av veien, det er klart høy sikkerhet er nødvendig. ..

Vi hadde en britisk forfatter på besøk her hos oss for et par dager siden. Hvordan tenker dere å jobbe med det dere har opplevd her nede? ” spurte han Aasta og meg. ”Jeg syns det var veldig vanskelig å komme hjem forrige gang jeg kom fra Midtøsten. Folk spurte meg hvordan jeg hadde hatt det og hva jeg hadde opplevd, jeg visste ikke hva jeg skulle si... Det er jo ikke mulig å komme med et par minutters svar på alt det man ser og hører om alt dette” fortsatte han.

Situasjonen her er vanskelig. Å fortelle historier er vanskelig. Sannheten er vanskelig.. Her skapes og formes sannhet, historie og situasjonsbeskrivelser hver dag - fra alle kanter.

Akkurat nå sitter du og leser om mine opplevelser. Du leser min tolkning, min oppfattelse, mine ord. Andre folk vil legge vekt på andre ting. De vil forstå og se ting på andre måter. Jeg personlig tror det er viktig. Det er viktig og nødvendig for alle parter å høre og lære om andre syn og meninger, men ofte er det er vanskelig. Veldig vanskelig.

”Jeg har vært på besøk i flere bosettinger ” fortalte den britiske forfatteren oss. "Noen av bosetterne jeg snakket med sa blant annet at de flyttet til bosettingen fordi de syns er deilig med ro og fred på landet og fint å slippet kjas og mas i en by." Det er jo ganske utrolig er det ikke? Hvor ekstremt avskjermet går det an at noen folk kan leve fra sine naboers hverdag? Hver dag blir folk plaget og truet her i byen vår, men noen få kilometer herfra lever bosettere bak høye gjerder og bevoktede porter og koser seg med landsbyidyll... Jeg finner ikke ord.

Bosetting nær Hebron

Vennene vår her i byen fant heller ikke ord da en amerikansk masterstudent kom hit for å skrive om vannproblematikken i Palestina og fortalte grunnen til det; ”Professorene mine sa at det ikke finnes noe problem og at alt er funnet opp og overdrevet” sa hun. ”Derfor ville jeg komme hit til dere og se selv.

”Det er ikke noe vannproblem, alt dette er bare en illusjon” sa vi til hverandre og flirte da vi kjørte gjennom deler av Jordandalen for et par dager siden. For mindre enn tretti år siden vår området grønt, frodig og fruktbart. Nå er hele området et tørt ørkenlandskap. Israel har stengt vanntilførsel og fører vannet til Israel i stedet.

"Det finnes ikke noe vannproblem i Jordandalen"

Den eneste positive tingen jeg har å si om vannsituajonen her er at vi har fått varmtvann! Nå som det har blitt kaldere i været har noen tydeligvis koblet til en varmtvannstank eller noe. I over to måneder har vi klart oss med kun litt kaldtvann. Jeg har innstilt meg på at julevasken får jeg ta når jeg kommer hjem, men jammen var det deilig å kjenne litt varmtvann på kroppen.

Tomme blikk...

2011-11-10T13:32:00.000-08:00

Det var ”lille-julaften” Dagen før den store høytiden Eid. Saue-slakt hang rundt omkring og ferskt blod rant i gatene. Alle de små butikkene var fylt til randen av kaker og frukt. Unger spradet rundt i sine nye klær og ventet spent på hvilken liten gave de ville få neste dag.

Jeg håpet så inderlig at jeg hadde forstått beskjeden feil da søsteren til en av sjefene våre banket på døren til det lille rommet til Aasta og meg tidlig om morgenen. Jeg hadde verken fått skiftet fra pysj eller dratt søvnen ut av øynene. Alt var rett og slett som en drøm.

”Broren min ble arrestert i natt, ” sa damen rolig og behersket. ” Jeg tror dere skal gå å snakke med kona og barna hans.”

Det var uvirkelig. Å få beskjeden om at sjefen vår - en av våre beste venner her i byen hadde blitt arrestert kl 02.00 om natten var virkelig vanskelig å svelge.

Jeg klarte nesten ikke å oversette det til Aasta. Jeg ønsket bare at jeg hadde forstått den arabiske beskjeden til søsteren feil og kunne gå å legge meg igjen.

Jeg hadde ikke misforstått, jeg måtte stå opp, enda en gang måtte jeg stå opp og se nok en ubegripelig realitet i øynene.

”De banket på døren, de spurte hvor mannen min var og hvor barna mine var. De visste navnene på barna mine. Heldigvis kom de ikke inn, heldigvis gjorde de ikke noe med barna, de tok ham bare med seg ” Den 26-år gamle kona til sjefen vår var rolig, men den unge trebarnsmorgen så enda mer sliten ut enn vanlig. Å kunne være lettet over det man kan være lettet over er imponerende når mannen din blir arrestert for entende gang.

Aasta og jeg brukte morgenen og kvelden sammen med barna og familien til den arresterte. Sjefen vår har vært arrestert flere ganger tidligere. Å arrestere en familiefar dagen før Eid er noe av det kjipeste man kan gjøre, ikke bare for ham, men for hele familien. Det var fint å kunne leke med barna og prøve å avlaste den slitne moren og få barna til å tenke på noe annet. Allikevel merket alle sammen veldig godt at huset var litt tomt - noe som manglet.

Å gå på den vanlige lørdagsdemonstrasjoen virket også veldig tomt uten sjefen vår. Han står alltid i frontlinjen, han holder alltid taler og kjemper en ikke-voldelig kamp mot bosetterene med ordet som våpen.

"Hvis de ikke løslater ham i løpet av de nærmeste dagene, vil de antageligvis kanskje holde ham et halvt års tid" , sa en israelsk aktivist som deltar på alle demonstrasjonene her i byen. Heldigvis valgte israelerne det første alternativet.

Å sitte sammen med storfamilien og se ham - den breiskuldrede, modige mannen komme rolig vandrende mot huset sitt kvelden etter arrestasjonen, selveste Eid-kvelden, var virkelig noe av det mest lettende jeg har opplevd her så langt.

”De ville snakke med meg, de mente de hadde et bilde av meg der jeg kastet stein. ” forklarte sjefen vår oss som forklaringen på arrestasjonen. ”Det viste seg at det var et bilde fra en demonstrasjon der jeg snakket i telefon. De ville snakke med meg sa de, de ville få klarhet i bildet. Jeg kunne jo bare ha gått, det tar fem minutt herfra bort til millitærbasen i bosettingen deres. I stedet arresterte de meg rett før Eid, de lot meg vente ute mange timer. Det er kaldt nå. Jeg fikk nesten ikke mat...”

Jeg var utrolig glad for å ha sjefen vår tilbake, en kveld uten at han stikker innom for en kopp te er sjeldent. Kveldskonversasjonen om forholdene i fengselet skulle jeg allikevel så gjerne vært foruten. Blikket til vennen vår den kvelden, og dagen etterpå da han ikke gjorde annet enn å ligge i sofaen hjemme hos seg selv og stirret ut i luften, minnet meg om noen blikk jeg hadde sett et par dager tidligere.

I forrige uke gikk Aasta og jeg rundt i Hebron sammen med en venninne derfra og familiemedlemmene våre som var på besøk. Vi var innom en dame som bor rett ved en av bosettingene som har presset seg ned i byen, med bosettinger i Hebron følger militærbaser, vakttårn og diverse overvåkningskameraer på alle kanter. Damen i Hebron kan ikke gå ut i hagen sin for å dyrke eller høste grønnsaker. Hun har måttet sette opp sikkerhetsgitter utenpå alle vinduene sine på grunn av diverse trakasserringer og plaging fra bosetterne og soldatene som ikke ønsker annet enn å få henne og familien hennes til å flytte.

Familien får ikke bruke hagen sin. Porten mot bosettingen skal aldri lukkes. Overvåkingskamerane slås aldir av.

I enden av familiens hage er det en port som fører ut mot bosettingen og den korteste veien til byen. Ingen i familien kan bruke porten, men de har heller ikke lov til å lukke den. Damen vi besøkte var redd for å åpne døren da vi banket på, ingen besøker familien hennes lenger, hun går selv sjelden ut av huset. Damen og den lille ettårige sønnen hun hadde på armen hadde begge det samme tomme blikket som sjefen vår hadde da han snakket om fengselsoppholdet.

Omtrent hver dag rapporterer Aasta og jeg vanskelige hendelser, i det siste har det i tillegg vært mange folk fra forskjellige land og med forskjellig bakgrunn innom senteret og byen vår. Aasta og jeg blir som turistverter og får hovedansvaret for å ta vare på dem. Jeg merker det nå etter flere dager med mye besøk og overnattingsgjester ut og inn. Jeg blir sliten av å snakke om den vanskelige situasjonen her og alt som skjer hver gang det kommer nye gjester. I går måtte vi ut å ta bilder av tre biler som var brent opp av bosettere, i kveld måtte vi skrive en rapport om enda en arrestasjon. Noen franskmenn var med for å se på de totalødelagte bilene og Davidstjernene bosetterne hadde tagget på veggen til innbyggerene som bor i utkanten av byen - området Israel vil bygge en ny vei til en planlagt bosetting i. Etterhvert som jeg ser og blir klar over og litt frustrert over hvor lite folk vet, og hvor vanskelig folk har for å fatte det som foregår her, jo mer imponert blir jeg over de lokale som lever midt oppi alt dette og forholder seg til "dumme" utenlendinger hele tiden uten å "klikke" eller gi opp.

Hvordan holder folk ut?

”Noen ganger føles det som om jeg holder på å eksplodere” sa sjefen på senteret vi jobber på. ”Heldigvis har jeg funnet meg en helt privat overlevelsesstrategi ", fortsatte han. Hvis jeg er veldig sliten, sint eller lei, drar jeg ut til et øde sted. Der skriker, roper og gråter jeg til jeg tømmes helt. Jeg vil ikke at mitt sinne, eller frustrasjon skal gå utover familien min, eller noen andre, men jeg ofte så mye inni meg at jeg må få det ut på en eller annen måte. "

Det koker litt i hodet mitt ganske ofte også...

Jeg merker at det på en måte blir vanskeligere og vanskeligere å skrive blogg.. Jeg har rett og slett for mye å skrive om, og for mange følelser rundt alt sammen.

Akkurat nå er jeg litt sliten...

Innbyggerne i byen vår er tålmodige og modige.

Sånn er livet... salte tårer og saltvann.

2011-11-03T13:55:00.000-07:00

Forrige lørdag. Demonstrasjon. Vi gikk mot en nærliggende bosetting som nå har bestemt seg for å ta enda mer land og bygge enda flere hus på okkupert område – vår bys område. Sjokkgranater, tåregass, skader og bosettere som hoppet på gjerdet, ropte, skrek og kastet stein mot oss - mot de ville, gærne dyrene på den andre siden av det fine lille sikkerhetsgjerdet de har satt opp for å beskytte seg fra sine farlige naboer. Naboene som i utallige generasjoner har bodd i, og dyrket landet bosetterene har tatt.

Jeg fikk ikke puste ordentlig. Jeg gispet mens tårene rant og øynene sve. På en måte føler man bare for å komme seg vekk når det smeller og ryker på alle kanter. På en annen måte er det å dra sin vei det siste man vil, noe av det som skjer på demonstrasjonene er så drøyt at man virkelig ønsker å dokumentere det og støtte dem man er der sammen med.

”Siri, Siri come take pictures! ” jeg så ikke mye, men jeg hørte at jeg ble ropt på. Aasta og flere andre bar en mann med pustevansker bort mot ambulansen mens jeg plutselig fikk en annen skade å dokumentere. Etter at soldatene hadde skutt mye tåregass og kastet flere sjokkgranater for å skremme vekk de fredelige Palestinske demonstrantene, begynte noen bosettere å kaste stein over gjerdet. Jeg fikk knipset litt bilder før jeg fikk neste beskjed. ”We have to get away! ” Jeg vet ikke når kaos kan utvikle seg til fare, det vet de fleste vennene mine her. Demonstrasjoner er en vanesak for dem. Etter en demonstrasjon vasker de seg, slapper litt av og begynner på dagens andre gjøremål. Sånn er livet.

Se flere bilder og film her

Aastas datter og ene sønn, mamma og Trygve har vært på besøk denne uken. Vi er alle enige om at det for oss er vanskelig å vite hvilke ord man kan bruke for å beskrive en del av opplevelsene og synene man får her nede.

Det er ikke helt lett å forstå sine egne følelser og tanker, men jeg lurer veldig på hva alle soldatene vi ser daglig og ikke minst på demonstrasjoner tenker om alt det de ser. På demonstrasjonen forrige lørdag stod de bare å så på de sinte bosetterne. Kaster bosetterne stein skjer det lite eller ingenting fra soldatenes side. Kaster palestinerne stein blir de arrestert. De israelske soldatenes jobb er å beskytte bosetterne. Når jeg ser jeg soldater på bussen, eller haikende langs veiene på vei hjem begynner jeg å tenke på en del ting. Når jeg ser unge gutter og jenter, yngre enn meg, som må bruke tre av sine beste ungdomsår på obligatorisk militærtjeneste vet jeg at de rett og slett ikke har noen valg - nekter de militærtjeneste blir de satt i fengsel. Har de på CV-en at de er militærnektere vil muligheten for å får seg en jobb minsket betraktelig. Jeg ser for meg de unge soldatene når de kommer hjem, legger fra seg geværene og vrenger av seg uniformen. Jeg ser dem for meg når de kryper opp i sofaen med joggebukse, tar fram en god bok, eller setter på TV-en. Hvordan oppsummerer de dagene på jobben? Hva tenker de på, hvordan tenker de om alt som skjer her? Hvem er de? Hva liker de egentlig å drive på med? Hele opplegget her er vanskelig å forstå fra alle hold og alle sider...

Hva liker jeg egentlig å drive på med? Hva sier jeg når jeg skal presentere meg selv her nede... I går var Trygve og mamma med Aasta og meg på våre daglige englesktimer. Presentasjonsrunder er obligatorisk når Aasta og jeg har besøk i engelskundervisningen. ” Det var jo ikke akkurat som å være med på en vanlig navnerunde...” sa Trygve, ”Jeg er Siris bror, jeg liker å spille fotball og jeg lærer å spille tennis sa Trygve og fikk disse svarene. Gutt 19; ”Jeg liker også tennis, jeg lærte det i fengsel.” Jente 19; ” Jeg har 3 søstre og 3 brødre, og jeg har en bror som ble drept av Israelerne...”

Jeg har ikke sett noen Israelske soldater inne i byene vi har vært i, sa Trygve da vi satt utenfor fødselskirken i Betlehem, nøt solen og spiste en falafelsandwich fra boden på hjørnet. ”Det er vel som i en dyrehage” fortsatte han lett ironisk ” Man ser ingen dyrepasserene midt inne i dyreparken, alle står utenfor og passer på at ingen dyr slipper ut. " Galgenhumor er en ganske forståelig refleks, både for besøkende og lokale på Vestbredden. De Palestinske ”dyrene” kan lett sammenlignes på dyreparkdyr. De fleste blir passet på, ofte med kameraer og fra utkikspunkt. De fleste er innelåst og skilt fra resten av verden med høye gjerder og murer.

Det må ses for å forstås. Det går nesten ikke an å forklare... I går reiste Tone og Asbjørn. I morgen reiser mamma og Trygve. Jeg vet at alle fire tar med seg ganske mange sterke og rystende opplevelser og erfaringer, men vi har også hatt noen fine dager. Uken har bestått av alt fra salte tårer under demonstrasjon til saltvann og sol i dødehavet. Aasta og jeg har tatt med gjestene våre til Betlehem, Hebron, dødehavet og Jericko, og på olivenhøsting, til ørkenen sammen med beduiner, og rundt omkring her i byen vår.

Formiddag i Jenin

2011-10-28T08:52:00.000-07:00

Gass blir skutt mot hus, åkre og gutter.

I går kveld var en av mine engelskelever stjernen på dansegulvet på en forlovelsesfest. I dag var den samme gutten kongen på haugen. Sjefen i gata. Forbildet..

Er du en god steinkaster, er du en helt. Tørr du å gå nær soldatene og bruke slynga di er du en tøffing.

Denne fredagsformiddagen har vært ganske vanlig.

Soldatene stengte hovedinngangen til byen, mange gutter samlet seg i hovedgata etter fredagsbønnen og hang. Etter hvert som soldatene stengte veien for flere og flere, begynte noen av guttene å kaste stein. Soldatene svarer med tåregass, sprer seg utover, noen går opp på takene til folk som bor nær inngangen til byen, noen sniker seg rundt med de strore geværene sine.

De Israelske soldatene og de Palestinske guttene – katt og mus..

Det er fredag.

Det er skolefri.

”Jeg liker ikke ferie,” sier jentene på engelsktimene mine. ”I feriene har jeg ingen ting å gjøre”

En vanlig fredag

Når guttene kaster stein gjør de i alle fall noe. De har noe å gjøre, sammen. Det holder fortsatt på. Det smeller. Det ropes og løpes. Flere timer har gått siden de begynte. Hele fridagen brukes på motstandsarbeid. Kampen mot overmakten, kampen mot kjedsomheten, kampen mot håpløsheten.

Situasjonen her er virkelig rett og slett tragisk. Jeg har bodd her i nesten to måneder. Og det verste, eller kanskje det beste, er at jeg på noen måter begynner å bli vant til alt som skjer.

Det føles så lenge siden jeg var på et bokmøte under ISFiT ( The International Student Festival in Trondheim ) i februar. Jeg hørte Susan Abulhawa fortelle om sin bok ”Morgen i Jenin,” og ble både inspirert og opprørt. I februar ante jeg ikke at jeg kom til å besøke Susans by om få måneder.

I Jenin

Ting er ofte litt tilfeldig.

At vi kom oss både fram og tilbake hele veien fra byen vår i sør og til Jenin - byen nord på Vestbredden, var ganske tilfeldig. Å kjøre på tur i Palestina/Israel er et sjansespill. Vi har en bil med Israelsk nummerskilt og har sånn sett tilgang til de fleste veier, og glir ganske lett gjennom checkpointer... Hovedproblemet på biltur til nå har vært er kartlesing og skilting.

Vi har kart og det er noen få veiskilt her og der, men hva hjelper det når kartene enten er Palestinske eller Israelske og mange av skiltene kun står på hebraisk... Det er ikke lett å vite hvor man skal hvis man sitter med et palestinsk kart på fanget og navnet på byen du i følge kartet tror du nærmer deg, ikke stemmer overens med navnet på nærmeste veiskiltet i det hele tatt. Kartene blir jo dessuten stadig utdatert på grunn av alle bosettingene som popper opp overalt og de store fine veiene Israel får nødhjelp fra USA til å bygge.

Noen ganger lurer jeg litt på hva folk tenker med... hvordan hadde verden sett ut hvis alle hadde holdt på sånn som folkene med makt og penger i Israel og deres venner gjør nå?

I blant lurer jeg på hva jeg holder på med selv.

Noen ganger føles det veldig godt og få noen positive bekreftelser på at det er noe i det du driver med, og har valgt å bruke tiden din på.

Da jeg nesten fikk tårer i øynene av å se på noen reklamesnutter for stedet vi besøkte i Jenin, fikk jeg en sterk og fin påminnelse om hvorfor jeg valgte å studere drama og teater.

I Jenin besøkte vi ”Freedom Theatre.” Freedom Theater er etablert i Jenin flyktningleir rett utenfor Jenin by. Dramaundervisning, dramaterapi, psykodrama, foto – og filmprosjekter... Barna som får komme og være med på prosjektene til frihetsteateret får bearbeidet akkurat de samme følelsene gutta i gata her burde fått utløp for på en annen måte enn steinkasting og sisten med soldater.

Når man er jeg litt sliten. Egentlig skulle jeg skrevet på min vanlige skrivedag – torsdagkveld. Jeg rakk det ikke. Det er sjelden tid til å sette seg for seg selv, tenke, og fokusere på en ting. Planer forandres og ulike ting og personer dukker stadig opp. I går var jeg på utflukt med barnehagen jeg jobber i. Det var gøy og litt trist på samme tid. Vi kjørte forbi et checkpoint. ” Dette er veien til Jerusalem” sa de voksne til de små barna. ”Her kommer vi ikke forbi” Ingen Palestinere uten spesialtillatelse har mulighet til å komme seg til hovedstaden.

Som utenlendinger kan vi dra omtrent hvor vi vil. I går hentet Aasta datteren og sønnen sin i Jerusalem. De kom hit til byen i går kveld. Om få dager kommer broren og moren min. Det er veldig fint å ha besøk. Det er veldig fint å ha noen å dele opplevelsene her med. Det trengs, både for oss selv og for alle våre lokale venner og bekjent i byen.

Vi kan reise omtrent hvor vi vil, og se og lære det vi vil . Den muligheten, den tror jeg det både er lurt og viktig å bruke.


For et par dager siden dro vi kysten. Det er ikke rart folk kjemper om dette...

Pieces not peace...

2011-10-20T14:56:00.000-07:00

Vi har begynt å spille fotball med gutta en times tid før vi begynner med vår daglige engelskundervisning. Da Aasta og jeg kom til senteret i dag hadde sikkert 30-40 gutter fra 9-19 år troppet opp. Å spille fotball er jo bra i seg selv, å spille fotball med utlendinger, som til og med er damer, er nok et ekstra pluss. Å ha en egen liten fanklubb som roper navnet ditt hver gang du bare så vidt er borti ballen er artig, men også litt tankevekkende. Hvorfor kommer mange, mange gutter til senteret hver dag? En del av dem er oppriktig interesserte i å lære engelsk, andre kommer nok antakeligvis i stor grad på grunn av forutsigbarheten, for å ha noe å gjøre. Så vidt jeg har fått vite er det omtrent ingen arrangerte fritidsaktiviteter for barn og unge her i byen...

I dag måtte vi avlyse våre to første engelsktimer med de yngste elevene. Vi kom litt sent fra et besøk i Hebron og det var noe rot med nøkkelen til senteret. Da vi dessverre måtte sende guttene hjemover gikk de opp i gata og begynte å kaste stein på hverandre...

Hvorfor? Aasta ,vår nye frivillige Marina og jeg har spurt oss det spørsmålet mange ganger, i forhold til steinkasting og i forhold til flere andre ting. Det meste kan, og bør vel forklares på flere enn en måte. Sannhet og historie er store og ganske udefinerbare begreper. Det er ikke alltid så lett å vite hvilke slutninger man skal trekke når man får ti forskjellige forklaringer på samme sak. Hva er kjernen i en sak, et problem, eller en hendelse? Hva skal man fokusere på?


Husene på høyre side er konfiskert. Soldatene lager en buffersone for bosetterne.

Vi må tenke på framtiden, sa damen vi besøkte i Hebron i dag. ”Det er ikke annet å gjøre...” The settlers take our city, piece by piece. They are going for pieces not for peace... Vi har ingen andre muligheter enn å tenke framover, vi må tenke på barna, gjøre hverdagen så bra som mulig for de små og foreldrene deres."

Utiskt fra barnehagen. På taket av huset går soldater.

Venninnen vår driver en barnehage. Tvers over gaten ligger noen gamle, nydelige hus. De er konfiskert. Det går soldater på takene. På baksiden av de konfiskerte husene bor det fire-fem bosetterfamiler. De konfiskerte husene står tomme og fungerer som en buffersone og som tilholdsplass for soldatene som beskytter bosetterne. Det er klart de må ha en millittærpost og – base til å passe på seg. Det er klart soldatene må gå fullt bevæpnet og være en konstant overhengende skygge som kikker ned på barna i barnehagen.

Mange av barna må gå langt for å komme til barnehagen. Vår venninne må gå langt for å besøke brødrene sine som bor bare noen hundre meter fra henne. Mange av veiene til vår venninnes bror er stengt, så omveier er eneste løsning.
Hver kveld stenges hoved-checkpointet til gamlebyen i Hebron kl 21. Hvis folk vil være på den andre siden lengre enn det, må de enten sove over, eller gå lange omveier for å komme seg hjem. Noen ganger snakker vår venninne med familien sin gjennom en stor stengt jernport, det er lettere enn å gå de lange omveiene. Det er klart. ”Noen ganger går jeg allikevel stedene jeg vet de kommer til å stenge, eller ikke la meg gå gjennom. Jeg skal hjem, sier jeg uansett hvilken vei jeg skal i de ulike check-pointene. ”Jeg skal hjem... dette er byen min, hjemmet mitt.. Jeg bør vel ha lov til å gå hvor jeg vil?”


”Jeg skal hjem... dette er byen min, hjemmet mitt.. Jeg bør vel ha lov til å gå hvor jeg vil?”

Å møte sterke, modige, tøffe kvinner som vår venninne i Hebron gir en mye. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på sånne møter. Håp er nok i alle fall en viktig begynnelse.

”Hva skal vi si til barna? spurte hun oss. "Barna i barnehagen blir ofte redde og usikre på grunn av soldatene., så vi holder som regel vinduene lukket og gardinene trukket for,” fortsatte hun. ”

Det er ikke bare i barnehagen gardinene blir trukket for..

Jeg vet ikke om du kan se det for deg. Musikken dundrer fra de sprengte høyttalerne, damene kaster hijaben og de lange mørke, fotside kåpene. Lyden blir skrudd opp så høyt som mulig for å overdøve musikken fra den andre siden av forhenget. Damene klapper, ler og rister på hoftene. Bak gardinene mellom husene hvor festen blir holdt kan vi bare så vidt smugkikke inn til guttene. I kveld var vi på forlovelsesfest igjen.

På den lille plassen utenfor senteret er det fotballgutta som heier og hoier. På forlovelsesfesten var det ungjentene som ropte og heiet for å få meg til å synge for dem om og om igjen. Tenåringensjentene ønsket seg ”Titanic” Så der satt jeg omringet av jenter i alle aldre og sang; near far, wherever you are.. I believe that the heart does go on”

Det er mye jeg håper at skal gå videre, men veldig mye jeg håper skal slutte. En del av tingene jeg gjerne skulle hatt en slutt på så fort som mulig foregår her nede.

Det er mye som er klart. For noen. For mange. For få. Selvom hverdagen og situasjonen her blir klarere og klarere for meg, blir på en måte ting bare mer uklart... mye som foregår her er så totalt ufattelig.

Sannhet og historie er store og ganske udefinerbare begreper, når alt kommer til alt er det ikke annet å gjøre enn å gjøre seg opp sin egen mening og forståelse.

Kom på besøk, eller ta en kikk på den siste filmen jeg har laget her nede fra:)

" Kaller du dette frihet?"

2011-10-13T12:46:00.000-07:00

Klokken er 02.30.

Gjeterne har hentet inn sauene fra beitet.

Eslene har gått til ro.

De tunge grenene på oliventrærne vaier rolig i den milde vinden.

Jeg sover

Famlien på 8 i den gamle delen av byen sover også.

Det er alltid soldater i byen vår.
Dette er fra en demonstrasjon der soldaten truer
med å kaste en lydbombe.

Over 100 soldater sover ikke..

Tungt bevæpnet med 7 jeeper og 2 busser raser de inn i byen vår.

Jeg sover.

Jeg sover mens mange av de 120 unge gutta klatrer opp på taket av huset i gamlebyen. Jeg sover mens flere av soldatene bryter opp innngangsdøren og stormer inn i huset til familien på 8. Jeg sover mens hele familien blir beordret ned på gulvet, slått og sparket, når tre hunder snuser rundt over alt og når koranen blir kastet på gulvet.

Faren i huset blir satt i håndjern og arrestasjonsordre blir ropt ut fra taket. Soldatene tar med seg faren og en sønn på 18 år. Jeg sover.

Neste morgen blir jeg vekket av at en av sjefene våre vil ha oss med til en naboby. Et hus har blitt revet og vi må dra dit for å ta bilder og filme. Med full fart ut i bilen, med brødskiva i den ene hånda og kameraet i det andre får jeg høre om arrestasjonen og trakkaseringen i gamlebyen. ”Vi besøker familien i kveld” sier sjefen vår. ”Nå må vi dra å ta bilde av huset Israelske bulldozere kvitttet seg med i natt, og en skole like ved oss som har fått rivingsadvarsel. " Det er viktig å få tatt et bilde av den nå som den fortsatt står, ingen vet når rivingen kan finne sted.

Jeg kan ikke gråte. Jeg kan ikke sette meg ned å skrike, hulke, rope, sukke, hyle. Jeg kan ikke det. Jeg kan ikke virkelig ta innover meg over alle vanskelige, ufattelige, tragiske hendelser og historier her nede fra. Hadde jeg gjort det hadde ansiktet mitt konstant vært vått og salt av tårer. Hadde jeg gjort det hadde jeg ikke passet inn. Hadde jeg gjort det hadde jeg ikke klart å bo her...

Vi besøkte familien i gamlebyen om kvelden, akkurat som sjefen vår sa. Faren var tilbake igjen, med seg hjem hadde han et tilbud om at familien kan få betale 800 shekel ( ca 1200 kroner ) i løsepenger for å få sønnen løslatt. 18-åringens eldste bror satt med hodet i hendene. Moren orket ikke se lenge på bildet av den arresterte sønnen hun hentet fram for å vise oss. Den eldste datteren i huset serverte både kaffe og te, men sa ikke stort. Faren hadde tydelige sår på hendene og håndleddene etter håndjern og tøff behandling. ”Tusen takk for at dere kom” sa han og smilte varmt da hele familien fulgte oss ut. ”Faren i huset har vært fengslet 4 ganger før” fortalte sjefen vår oss. ”Han er medlem av en grasrotorganisasjon, men nå har han trukket seg litt tilbake på grunn av alle arrestasjonene." Når soldatene tar sønnene og også trakasserer familien spørs det hvordan han fortsetter arbeidet...

” Kaller du dette frihet?” spurte mannen som nettopp hadde fått huset sitt revet da jeg filmet han. Se filmen her:

”Kaller du dette frihet?” sa han og skuet utover det ødelagte huset sitt og videre bortover mot bosettingen som har blitt bygget opp på en fjelltopp på den andre siden av veien. Snart kommer seperasjonsmuren til å dele byen hans og bosettingen og dermed gjøre ut-og innreiser til andre nærliggende byer mye vanskeligere og mye, mye mer tidkrevende...

Aasta og jeg kan reise inn og ut og fram og tilbake som vi vil. Dagene våre er stort sett fylt opp fra morgen til kveld, men i dag var vi en tur i Betlehem for å hilse noen Aasta kjente. De var på rundtur med Israel-misjonen...

Jeg blir lei meg, frustrert og oppgitt når jeg ser og hører om alle de vonde hendelsene som skjer her daglig, men faktisk... Det er nesten enda verre å rusle rundt i de turistifiserte områdene der busslaster bare blir kjørt ut og inn, og å snakke med folk fra mitt eget land som aner så lite om alle de tingene folk i byen min opplever hver dag. Som turist trenger man ikke se alle problemene, som turist kan man bare følge saueflokken og kjøre de store hovedveiene. Som turist blir man stort sett raskt sluset gjennom check-pointene og man kan tro at separasjonsmuren man kjører langs med gjennom store deler av Vestbredden er en lydmur eller noe...

. Jeg er heldig som får se og oppleve alt det jeg gjør. Jeg er heldig som blir kjent med folk her nede som kan vise meg ting og lære meg ting.Jeg kan ikke gråte. Jeg kan ikke sette meg ned å skrike, hulke, rope, sukke, hyle. Jeg kan ikke det, men jeg kan på ingen måtte bare lukke øynene heller Jeg har ikke andre valg enn å rett og slett bare innse realitetene, de harde fakta og leve med det, gjøre det beste ut av det, være tilstede, bry meg.

Hit, men ikke lenger...

2011-10-06T13:28:00.000-07:00

Det smeller. Biler, hester og esler kjører og løper gjennom hovedgata. Det tutes. Det ropes. Det skytes opp raketter. Hadde man ikke visst bedre kunne man kanskje lett blitt litt redd, det er det ingen grunn til.

Det feires.

I dag ble en ung gutt løslatt fra fengsel. Det er alltid noen som er arrestert fra byen vår og dermed også alltid noen som før eller senere blir løslatt og kan ønskes velkommen tilbake. Familie og venner sørger for at hendelsen blir markert, og tydeliggjort for hele byen. Det bor over 15.000 folk her, men det er bare seks familier/ slekter –folk flest vet mye om mange.

En del vet nok litt om Aasta og meg også. Vi er annerledes og synlige. Hver dag følger og henter Aasta meg i barnehagen. All oppmerksomheten jeg får ved å gå alene er nesten litt for slitsom. Å gå til barnehagen min fra huset vårt tar et kvarters tid. Det er langt.. Å gå så langt og i tillegg være jente er sjeldent. Bilene i byen blir brukt flittig, akkurat som eslene og traktorene blir. Å se kjerrer fullastede med druer eller tomater, eller gamle gråtasstraktor med hele familien på lasteplanet på vei til åkrene er et veldig mye mer vanlig syn enn to utlendinger ute på tur. Vi er ferdige i barnehagen omtrent samtidig med at skolene slutter. Jeg ser ikke alle de hundrevis av tenåringsgutta vi møter på veien inn i øynene og svarer sjelden samme hvor mange ganger de roper ”What`s your name?” How are you?” eller flere ikke så uskyldige fraser på engelsk.. Jentene som vinkende og smilende kommer og sier ”Hi Sila/Sira/Sili” er litt hyggeligere – og morsommere.

Å bli ropt etter, plystret på, stirret og glanet på er ikke et så stort ”problem” når vi er sammen med de mannlige sjefene våre. Vi er ofte på farten sammen. I det siste har vi jobbet mye med dokumentasjon om en vei som skal bygges til en ny bosetting. Veien kommer til å konfiskere flere hundre mål fra byen vår og områdene rundt, og dermed ødelegge flere vinstokker og olivenlunder. Når bøndene her mister landet sitt, mister de levebrødet sitt. Hva lever folk flest egentlig av, er et vesentlig spørsmål her. For noen år siden hadde vår by det største grønnsaksmarkedet i området. Nå har veien opp til markedet blitt stengt og det blir vanskeligere og vanskeligere for de lokale bøndene å få solgt varene sine. Flere ganger i løpet av en måned blir dessuten vanntilførselen til byen stengt av Israel, mange tomatåkrer har i det siste tørket ut,

Trasé for den nye store motorveien.
En ny bosetting skal snart bygges på en av åsene,
flere åkre blir ødelagt og konfiskert..

Israel mottar årlig milliarder av kroner i u-hjelp fra USA. Den Israelske regjeringen forsyner alle bosettingene rundt oss med elektrisitet og vann. Palestinerne må betale i dyre dommer for å få tilgang til noen få prosent av ressursene i sitt eget land.

Jeg har kjøpt meg ny fuktighetskrem så jeg tørker nok ikke ut med det første, samme hvor sterkt solen skinner. Om jeg blir ren av den tynne kalde vannstrålen som kommer ut av dusjen er et annet spørsmål. ”Jeg går og skyller kroppen” har Aasta og jeg begynt å si til hverandre, akkurat som vi sier at vi skal skylle klærne våre. Hvordan oppleves det, og påvirker det en familie med 5-6 barn å ha så lite vann? At lærerne i barnehagen alltid kjefter på barna hvis de skrur på vannkranen er trist. At barna i stedet for å få rent vann drikker supersøte e-stoff-drikker er på ingen måte positivt.

Imponerende, inspirerende, viktig og positivt er det imidlertid at det ikke virker som folk her gir opp og mister lærelyst og engasjement til tross for mangel på ressurser, trakasseringer og daglige nedverdigelser. Hver dag får vi nye engelskelever på senteret vi jobber på. Nå er vi nesten 30 stykker fordelt på 4 grupper.

- I am haBe, sier de alle sammen.

- Are you haPPy? Spør jeg

- Yes, I am haBe...

Fransk gruppe på tur.

Jeg skal ikke si så nye, eller fleipe om folks uttale. Jeg aner ikke hvordan jeg høres ut for dem når jeg stotrer meg fram med arabisken min. Vi prøver så godt vi kan alle sammen – jeg med min arabisk og alle vennene våre med sin engelsk. Utdanning, vennskap og forståelse er viktig. I går hadde vi besøk av en gruppe franskmenn. Mange av dem var litt ordløse etter en tur rundt i byen vår. Å se hvor mye land som er ødelagt og konfiskert og hvordan bosetterne presser seg nærmere og nærmere byen vår er sterkt. Hvordan folk bare kan stenge bilveier og dermed tvinge andre til å flere kilometre hver dag for å komme til skole, jobb og sykehus er nesten uforståelig. Jeg blir irritert over å bare måtte vente en halvtimes tid på checkpointene på vei fra Jerusalem. Hvordan er det å ikke en gang kunne ta bussen, eller kjøre bil, og alltid måtte bære med seg id og kunne bli stoppet og sjekket når som helst?

Hit, men ikke lenger. Denne veien har blitt stengt...

Når veier stenges må Palestinerne pent parkere bilene sine
og gå flere kilometre til jobb, skole, familie,
eller for å få helsehjelp eller andre tjenester.

“Everyday Palestinians are humiliated and have to ask permisson for rights which in my country everyone would take for granted and never would have to ask for, ” uttalte en av franskmennene som nettopp var her på bessøk. “The inhabitants here are very patient and optimistic. It`s unbeliveable” fortsatte han.

Jeg er enig. "Det er nok", sa Abbas i sin FN-tale.

- Det er nok, det må vel snart være nok.

Når skal unge, engasjerte Palestinske gutter kunne bruke fridagene sine på andre ting enn å demonstrere mot okkupasjon og kjempe for frihet?

Gass og gutter. Dans og dapke

2011-09-29T12:11:00.000-07:00

Fredag kveld, kl 22.00:

Mange unge gutter samles ofte i hovedgata nær vakttårnet.

”Kan dere komme til senteret? Det kom nettopp en ny millitærjeep til vakttårnet. Mange gutter er ute i gatene. Det kan skje noe. Ta med kamera.”

Det kan skje noe..

Hvis det kan virke som om det er noe på gang i byen holder en av sjefene våre oss oppdatert. Hvis noe skjer er det vår oppgave å dokumentere det. Vi skal oppdatere deg, dere, resten av verden.

Fra taket på senteret har vi god utsikt. Vi ser hovedgata der gutter helt ned i 7-8års alderen ofte samles når de merker at det er noe i lufta. Vi ser vakttårnet ved inngangen til byen, og vi ser hovedveien som går forbi utenfor. Vi kan se det hvis soldatene i tårnet får forsterkninger. Vi kan se det hvis de stopper biler på vei ut og inn av byen. Vi kan tydelig se, og merke det hvis soldatene skyter gass.

Forrige gang vi ble kalt ut satt vi på taket og speidet en times tid. Det skjedde ikke noe særlig.

Det er ikke sjelden det skytes tåregass inn i byen vår.

En del tåregass ble skutt inn i byen og biler ble stoppet og gjennomsøkt på vei inn og ut av byen, men ingen ble arrestert. Det var ingen militærraid inne i selve byen. Ingen direkte ødeleggelser.

Hadde noen skutt tåregass inn i nabolaget ditt regner jeg med at det hadde fått konsekvenser. Her gjør det ikke det... Det er ikke verdt å hisse seg opp over ting som skjer jevnlig, og som ikke er direkte farlig. Allikevel...

Det merkes. Det merkes på folk...

Det merkes på folk at de aldri får ro eller anledning til å slappe helt av. Her i byen i hjertet av Vestbredden kan man liksom aldri senke skuldrene hundre prosent. Ting kan skje – og ting skjer. Små ting, store ting, bagateller eller alvorlige hendelser. Vi lever under en konstant okkupasjon som stadig gjør seg mer og mer gjeldende i folks hverdagsliv.

Når vi går hjemmefra og bort til senteret om kvelden med kameraveska på skuldra merker vi det på gutta. Det er litt kjipe vibber, spenning, adrenalin og usikkerhet i lufta. Hvordan kan man få utløp for sånne følelser? Jeg tror jeg var vitne til et virkelig kroneksempel i går kveld!

I flere timer klarte jeg rett og slett ikke gjøre annet enn å smile. Det var dansefest i hovedgata i byen vår. Festen var arrangert til ære for en brudgom som nettopp har giftet seg. Utrolig kult og imponerende! Høyttalerne dundret, svetten silte og en slags type juletrebelysning var hengt opp på tvers av gata. Bilene snek og tutet seg forbi.. Gutta hadde satt opp en liten platting i gata og de tynne plankene ristet når sikkert i alle fall 50 menn og gutter danset, hoppet, breaket, løftet hverandre, klappet, og ristet på alle deler av kroppen. Fire av mine engelskelever slapp seg virkelig løs. Det var fantastisk å se de rolige, høflige, litt sjenerte tenåringene virkelig sjefe på dansegulvet. Den tradisjonelle dapke-dansen ble flere ganger fremført på en upåklagelig måte. Det ligger prestisje i å danse den så bra som mulig - den beste mannen danser først i rekka...

Vi var under ti jenter som fikk se hele ”showet” ( i alle fall offentlig, det stakk mange halvskjulte hoder ut av de nærliggende husene) Jeg ble invitert til å gå sammen med en frivillig fra Skottland. Han er kompis med brudens bror. Jeg stod sammen med jentene i brudens familie, skotten ble dratt med inn i dansen. Hele kvelden var virkelig guttenes arena på alle måter. Damene satt pent og så på fra den andre siden av gata.

Homoseksualitet er et ikke-tema her, men vennen min fra Skottland sammenlignet måten guttene danset på med hvordan han ville ha danset med en kjæreste... Gutta får mye nærkontakt og får brukt masse energi i løpet av flere timer på en liten danseplatting. Hvem trenger å tenke på og la seg hisse opp over soldater, krangler og fiender når man har musikk og dans?

Glede og fine opplevelser er viktig for alle. Dessverre er det ikke alltid så lett som det burde være å oppleve nye ting og få nye impulser... Den yngste sønnen til naboen vår er seks år. For et par måneder siden ble han invitert med på en utflukt til havet. Palestinerne har ikke lov til å reise til kysten, men denne utflukten var arrangert av senteret vårt i samarbeid med noen israelske damer som søkte om å få ta noen barn med seg på tur. Den høflige og søte nabogutten vår med de store brune øynene og verdens søteste smil har nettopp begynt i første klasse. Han viste meg stolt kladdebøkene sine da vi var på besøk for noen dager siden. Den lille gutten virket som alle læreres drøm - lærelysten, snill og morsom. Hadde jeg bare visst... Den lille gutten er en sikkerhetstrussel. Det var det han ble stemplet som av Israel da de gav ham avslag på utfluktssøknaden hans. Fordi faren til vår unge nabo er aktiv i motstandsbevegelsen mot okkupasjonen fikk ikke 6-åringen være med på tur. Jeg tror avslaget var like hard å takle for faren som for sønnen...

Det kan noen ganger være litt vanskelig å vite hva man skal si...

Aasta og jeg har tre engelskundervisningsgrupper på senteret nå. Fra neste uke skal vi i tillegg begynne å undervise i flyktningleiren fem minutt herfra. Den ene gruppen min er en ”snakke-gruppe”. Elevene vil at vi skal fokusere på det å prate og konversere. I går spilte jeg av et lytteeksempel om jobb. ”Du burde ikke velge penger over lykke” var siste setning. Vi diskuterte det utsagnet litt. De fleste var enige om at lykke er viktigere enn penger. ” Du som kommer fra Norge. Hva syns du er viktigst i livet?” spurte elevene mine meg. Som jeg skrev... – noen ganger kan det være litt vanskelig å vite hva man skal si...

Akkurat nå vet jeg i alle fall at jeg må jeg stikke. I går var det guttenes kveld. I dag er det damenes tur. Nå skal bruden feires og det er jentenes tur til å slippe seg løs!

Å si hva det aller viktigste i livet er, er jammen ikke helt enkelt. Å ha lykkelige folk rundt seg og ha mulighet til å dele gode og positive opplevelser og øyeblikk sammen med dem, kommer i alle fall høyt opp på listen min. Jeg gleder meg til brudefeiring:)

I fengsel i fengselet

2011-09-22T15:01:00.000-07:00

For noen dager siden var vi i fengsel. I det israelske militære fengselet som rommer mange hundre palestinere fikk vi overvære ”rettssaken” til en lærer fra byen vi bor i. Mannen har ingen ordentlig anklage mot seg, men som mange andre engasjerte, flinke, oppegående palestinske menn ser Israel på ham som en sikkerhetstrussel. Hele arrestasjonen og saken i seg selv er like rotete og håpløs som hele “rettsaken” og opplegget i fengselet var.

Etter å ha registrert oss og fått lærerens advokat til å godkjenne oss som gjester ved rettsaken, fikk vi komme inn bak den første gitterdøren. Etter flere låste dører, etter å ha lagt fra oss alt vi hadde med oss, kroppsvisitering og en like streng sikkerhetskontroll som på en flyplass kom vi oss inn til området der rettssakene blir holdt. Sammen med venner og familie av menn og gutter ned i 9-årsalderen som havner i fengsel satt vi og ventet og ventet. Halvannen time gikk før noen kom ut fra en brakke foran oss og ropte opp navnet til læreren. Mange av de andre rundt oss måtte vente mye lenger enn oss. Det blir aldri satt noen eksakt tid for palestinernes rettssaker, og det er dermed ikke annet å gjøre enn å sette av hele dagen hvis man vil få den med seg. For mange pårørende er den korte seansen en av få ganger de har mulighet til å se den arresterte mens han er i fengsel.

Selve rettssakene foregår i brakker/containere. En brakke kan lett settes opp og lett fjernes. Hvis det blir nødvendig er det ingen problem å skjule måten palestinerne blir behandlet og dømt. Ofte ender en ”rettsak" med en avtale. Ofte dreier avtalen seg om penger, eller om en ”god” deal som tilbyr de arresterte å sitte inne en viss periode og, eller betale en viss sum. Hvis en sånn avtale inngås slipper den arresterte å gå gjennom en ordentlig rettprosesdyre og å få en konkret tiltale – noe som visstnok ville gjort at han måtte ha sittet lengre.. Lærer-vennen vår fikk vite at han antagelig må sitte i fire og en halv måned. Det ble bestemt på fem minutt. Vi hadde ventet halvannen time på harde trebenker og inne i den lille brakken var alt over før jeg fikk med meg at det i det hele tatt hadde begynt. Folk gikk rundt og pratet med hverandre og de fleste så ut som om de ikke fulgte med på det som ble sagt i det hele tatt..

Vi gikk sammen med lærerens advokat ut av fengselet. Etter å ha gått gjennom den siste gitterdøren sa han “ tilbake i friheten.” Tilbake i friheten?.. tenkte jeg i bilen tilbake til byen vår. Frihet var ikke akkurat ordet jeg tenkte på da vi kjørte hjem langs separasjonsmuren og gjennom check-pointene. Å være på besøk i millitærfengselet var vel egentlig mer som å være i fengsel i fengselet.

Man trenger virkelig ikke være i et fengsel for å kjenne seg ufri og innestengt.

I går var vi i Hebron. Alle skolene i området var stengt i går og tusenvis av skoleelever var samlet i Hebrons hovedgate for delta i en stor demonstrasjon i forbindelse med FN-søknaden. ( se film fra demonstrasjonen her: http://palestinesolidarityproject.org/2011/09/21/huge-protests-in-hebron-ahead-of-un-bid-for-statehood/ )

Mye skjer i denne ”FN-uken,” Mange har mye de har lyst til å si og mene om saken. Dette har Palestinian Libaration Movement uttalt:

”Palestinerne ønsker å henvende seg til FN for å få internasjonal støtte for en framtidig palestinsk stat. Vi ønsker å legitimere det palestinske kravet om frihet, uavhengighet og statsdannelse.

Flertallet av verdens land støtter en palestinsk statsdannelse. Målet er å legge bak oss flere ti-år med en rigid israelsk okkupasjon av de palestinske territoriene...

Den 194. medlemsstaten, staten Palestina, kommer til å være fredelig, demokratisk og sekulær (ikke religiøs). Det kommer til å være en stat for alle dets innbyggere, som søker fredelige relasjoner med alle stater i regionen, spesielt med Israel. Den palestinske staten vil være en fredelig bidragsyter i et turbulent Midtøsten, hvor det er mulig for alle nasjoner å leve, sameksistere og blomstre.”

Hverdagen til palestinere i Hebron.
For å komme inn til souken(markedet) må de gjennom check-pointer.

“Man tror det ikke før man får se det” er det ikke det man sier? Jeg håper virkelig på frihet, rettferdighet og demokrati for alle, men tror jeg på det? Går det an å tro å sånne ting når man ser det alle her i byen ser år etter år, uke etter uke, dag etter dag?

Mange av gatene i Hebron er helt øde..

Forrige gang vi var i Hebron var stemningen på ingen måte like livlig, positiv og levende som under den store demonstrasjonen. Store deler av Hebron er som en spøkelsesby. 400 bosettere har bosatt seg i byen og stengt og kastet ut palestinere fra flere områder. Mange gater, hus og butikker ligger nå øde og forlatt. 2500 soldater, flere check-pointer og piggtrådgjerder hjelper bosetterne å holde orden på palestinerne – eller kanskje vi heller skal kalle dem dyrene, insektene- jeg vet ikke hva... måten de blir behandlet på i Hebron viser i alle fall tydelig at de ikke blir sett på som mennesker...

Trakassering, vold, arrestasjoner, ødeleggelser... Ting skjer hver dag..

I går ble det skutt tåregass fra vakttårnet ved inngangen til byen vår. Hver dag blir vi holdt øye med fra det høyeste vakttårnet på Vestbredden. Stemningen var veldig spent i går på grunn av FN-opplegget og demonstrasjoner i mange av våre nabobyer. Smågutter stod og hang på gatehjørnene og kastet stein mot soldatene som stadig trakk lengre og lengre inn i byen med de store geværene og bilene sine – og steinene ble altså besvart med tåregass...

Det er drøyt det er jævlig, men det er viktig å se det og det er fint å kunne hjelpe til så godt man kan på ulike måter.

For et par dager siden var vi med en bonde og høstet druene hans. Det var en fantastisk morgen og vi fikk plukket 50 store kartonger med søte, store herlige druer. Problemet er bare at bondens åkre ligger nært opptil en av bosettingene nær byen vår. Ved å være til stedet og hjelpe til under innhøstingen er vi dermed ikke bare en hjelpende hånd, vi er dessverre faktisk nødvendige. Se: http://palestinesolidarityproject.org/2011/09/22/psp-farmer-accompanyment-program-begins/

En del av gatene i Hebron er delt. I denne gaten må palestinere holde seg på den høyre siden av sperringen.

Pepperspray, arrestasjoner og forståelse?

2011-09-15T13:28:00.000-07:00

Druene ligger til tørk i hagen utenfor huset vårt. Tomatplantene bugner. Fikenene og aprikosene er store, søte og gode. Ferskenene og plommene utenfor senteret vi jobber er overmodne, noen kan allikevel fortsatt spises til lunsj.

Nå er det kveld. Det er stille – fredelig.

Tenk hvor fantastisk det hadde vært her bare alle trærne og buskene fikk være i fred, bare husene til folk kunne fått være i fred, bare folkene som bor her kunne fått leve i fred...

Akkurat nå er det eneste som bryter stillheten de israelske flyene som durer over oss og den gærne hunden som bjeffer som besatt hver kveld, den virker frustrert, sint og trist på samme tid. Jeg er full av ulike følelser selv. Det er sjelden særlig veldig lystig å oppsummere dagen som har gått. I løpet av de siste dagene her har tre tenåringer blitt arrestert av Israelske soldater på natte-raid i byen vår. Guttene blir anklaget for steinkasting. I går besøkte vi den ene guttens familie, i løpet av de fire dagene som har gått har de ikke fått ha noen som helst kontakt med 19-åringen. Ingen aner hvor lenge guttene kommer til å måtte bli i fengsel. To hus ved inngangen til byen har blitt ødelagt av Israelske bulldosere som duret inn midt på natten. Flere druestokker har blitt klippet ned og ødelagt. To av de andre frivillige vi jobber sammen med ble arrestert på demonstrasjonen vi var med på for noen dager siden.

Vi skal skape oss et hverdagsliv her skrev jeg forrige gang. Akkurat nå jobber jeg en del med å bare holde motet oppe og lære så mye jeg kan – jeg prøver å forstå ting i hverdag som virkelig er helt uvirkelig...

Hvordan oppleves det å ukentlig delta på demonstrasjoner? Ukentlig stå ansikt til ansikt med tungt bevæpnete soldater? Rope slagord, se venner, naboer, sønner bli arrestert, lukke øynene og trekke pusten for å ikke besvime av pepperspray og tåregass? Hvordan føles det å hver uke forsvare, forhandle om og kjempe for egne rettigheter det du tror på har rett til, men omtrent aldri verken oppleve eller føle noe framgang?

Hvordan føles det å stå på den andre siden? Hvordan oppleves det å være soldat? Å bli satt til å sperre veier som skiller byer og bosettinger? Hvordan føles det å se en folkemengde komme mot seg, rette seg opp i ryggen, manne seg opp og ta et fast grep rundt store maskingevær og tåregasspistoler? Hvordan føles det å få ordre du er bundet til å følge? Hvordan føles det å måtte dytte vekk småbarn og gamle damer og jage dem tilbake der de kom fra? Hvordan føles det å arrestere folk, ødelegge folks hus og åkre?

Hvordan blir livet ditt - personligheten din, ønskene dine, meningene dine preget av omgivelsene du lever i?

Jeg tror det gjør noe med en. Jeg vet det gjør noe med meg. Siden forrige gang jeg skrev har jeg vært med på to demonstrasjoner. Alle de ukentlige demonstrasjonene som arrangeres i vår, og de fleste nærliggende byene på Vestbredden, er selvfølgelig ikke-voldelige. Mange ganger forsøker for eksempel palestinerne å gå mot åkrene sine, landområdene som ligger mellom deres byer og bosettingene Israelerne har bygget opp på okkupert palestinsk land. Når Palestinerne nærmer sine gamle områder og sier at de vil gå ut på åkrene sine, blir de stoppet. Og så? Så står de der, de roper slagord som: ”stopp okkupasjonen, eller ”vi ønsker frihet og rettferdighet” Noen ganger setter palestinerne seg rett og slett ned. Målet deres er å gå fra sine områder når de selv vil, ikke når soldatene og bosetterne befaler dem til å gjøre det. En demonstrasjon her er på en måte akkurat som man ser det for seg – akkurat som man har sett på TV. I tillegg er det allikevel noe i luften... noe man ikke kan føle gjennom en skjerm; usikkerhet, oppgitthet og frustrasjon fra alle kanter – fra begge sider. Det føles rart og trist. Hvis situasjonen av en eller annen tilfeldig grunn plutselig tilspisser seg kommer raskt kaos, redsel og sinne i tillegg.

På demonstrasjonen forrige lørdag ble to frivillige som jobber og bor sammen med oss sprayet med pepperspray i ansiktet, fanget og tatt med til nærmeste bosetting Der satt de i flere timer, uten forklaring på arrestasjonen, uten noe særlig kommunikasjon i det hele tatt. Hele greia var en slags skremselspropaganda. Skitne, slitne, sultne og med rennende øyne og sviende ansikter kom de hjem sent om kvelden. Ventetiden i huset vårt var spesiell – allikevel var folk flest fornøyd med demonstrasjonen, de to frivillige ble arrestert blant annet fordi de, og andre klarte å forhindre at en av våre palestinske venner ble arrestert. Det hadde vært så mye, mye verre. Internasjonale blir sjelden holdt fanget lenger enn noen timer. Palestinerne kan bli sittende på ubestemt tid og bli behandlet mye verre. Det er... jeg vet ikke... hva skal jeg si?

Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive... jeg vet ikke hva og hvordan jeg skal skrive om dette...

Modig?

2011-09-08T10:43:00.000-07:00

Utsikt mot en bosetting

Noen ganger blir man målløs. Noen ganger ser man, og hører man ting som gjør at man får lyst til å tro at det ikke er sant, at det man hører er en historie og at et klyp i armen kan få deg tilbake til virkeligheten.

Noen ganger kan du klype deg både blå og gul, men aldri våkne opp.

Krenkelse, maktmisbruk, ødeleggelser, stengsler, jeg kan ramse opp en hel masse ord innbyggerne i min nye hjemby blir utsatt for jevnlig.

Skillet mellom vår by og en bosetting

En av de fem bosettingene som har blitt bygget nær byen vår har bevisst ikke villet bygge noe gjerde rundt området de har bygget på. Gradvis bygger de aktive bosetterne nemlig nye hus og konfiskerer mer og mer land fra vår by. Smågutter blir arrestert for å oppholde seg på jordene som en gang var deres. Vanntilførsel blir stoppet, avlinger dør. Når åkrer tørker ut på grunn av vannmangel og ingen lenger kan jobbe der, mener bosetterne at de like godt kan bygge på de forlatte områdene. En gang hadde byen vår det største grønnsaksmarkedet i hele distriktet. Nå er veien opp til markedet stengt og få får tatt veien opp dit. Byen vår er pushet fra alle kanter.

Noen har kalt det modig å flytte hit, å ville jobbe her – bo her.

Hvorfor kaller vi det tøft?

Hvorfor kaller vi det modig?

Hva ser du egentlig for deg når du hører om steder du ikke har vært, eller grupper og nasjonaliteter du ikke har møtt? Ulikhetene, eller likhetene? Det som er annerledes, eller det vi antakeligvis har til felles?

Sier mange til meg at jeg er modig som reiser til Vestbredden fordi jeg skal bo sammen med folk som har en helt annen hverdag, kultur og religion enn meg? Fordi de ikke vet så mye om hva som venter meg? Fordi stedet jeg bor blir definert som utrygt og ustabilt?

Aasta og Siri utenfor huset vårt.

Nå sitter jeg og skriver i huset Aasta og jeg fra Norge bor i sammen med frivillige fra hele verden – de er kanskje modige. De er kanskje tøffe, men mest av alt tror jeg det alle har til felles er åpenhet, interesse, engasjement og lærelyst. Vi har alle sammen reist fra et sted til et annet, vi vil gjøre en jobb her, akkurat som vi ville gjort en jobb hjemme, vi er sammen med folk og gjør ting vi også ville gjort i Norge. Vi, akkurat som alle andre innbyggerne skaper oss en hverdag her og forsøker å gjøre det beste ut av den.

I løpet av de første dagene her har vi fått omvisning i byen vår - sett alle bosettingene og piggtrådgjerdene, vi har vært på senteret vi kommer til å være daglig, vi har vært i barnehager vi også skal jobbe i, og vi har blitt kjent med de andre frivillige og arbeidsgiverne våre.

Er det egentlig en grunn til å kalle det å flytte fra en hverdag til en annen– modig? Er vi så usikre på det som er fremmed, at modig og tøft er ordene vi må bruke? For å bruke litt store ord – blir verden et bedre sted og lettere å forstå seg på, hvis alle går rundt og forbinder konfliktområder og folkene som bor der som noe usikkert, fremmed og fjernt?

Hvem er egentlig modige? Hva vil det egentlig si å være modig?

Kan det like gjerne være å gjøre ting alle kan gjøre når som helst, hvor som helst?

Å smile til en fremmed på bussen.

Å blir kjent med nye mennesker.

Å ta initiativ til å bli kjent med folk du lenge har lyst til å ta kontakt med.

Å gjøre seg opp egne meninger om ting og si fra om du er uenig i noe.

Å melde deg inn i en organisasjon eller et parti.

Å bruke de mulighetene du har i ditt samfunn og i ditt miljø.

Hvis det å være modig vil si å egne valg, å gjøre ting som endrer ditt eget og, eller, andres liv – da er vi alle modige, eller vi har i alle fall veldig gode muligheter til å bli det!

Utsikt fra huset vårt

Forberedt?

2011-09-01T11:55:00.000-07:00

Hva spør folk deg om når du skal ut på reise eller begynne med noe nytt?

Snart klar?

Spent?

Forberedt?

Noen ganger er det ganske vanskelig å svare..

Om få dager reiser jeg til Vestbredden. Der skal jeg bo de neste tre månedene. Jeg reiser nedover som solidaritetsarbeider og skal jobbe med lokale prosjekter og være med på å forme ideer og kanskje utvikle nye aktiviteter.

Med krigsrisikoforsikring, briefing på oppførsel i eventuelle intervjuer, avhør og demonstrasjoner er jeg for så vidt forberedt.

Når man reiser til et nytt sted tar det gjerne ikke så lang tid før man føler seg hjemme. Når rutiner og vaner faller på plass og de vanligste sosiale normene og kodene er knekket slår man seg fort til ro. Problemet kommer kanskje først når man reiser til områder som er så uforutsigbare og bestående av så ekstremt mange vanskelige, omskiftelige og varierende koder at selv folk som bor der ikke er trygge eller sikre. Steder der folk ikke kan vite om de får kommet seg på jobb når de står opp om morgenen, eller om veien plutselig blir stengt. Steder der folk gruer seg til å gravlegge sin gamle onkel fordi hele byen høyst sannsynlig blir fylt med tåregass når det arrangeres offentlige begravelser. Steder der man er redd for å bevege seg ute om kveldene fordi biler med soldater kan komme å plukke deg opp og arrestere deg fordi du var med i en demonstrasjon forrige helg.

Steder som Vestbredden.

Jeg var på Studentersamfundet i Trondheim forrige lørdag. På sesongens første samfundsmøte ble det snakket om ytringsfrihet, jeg bet meg merke i utsagnet – ”Å øke sikkerhet ved å minske frihet.” Vi ønsker og vi har mulighet til å jobbe for å unngå det i Norge, andre steder i verden har den korte setningen dessverre en alt for stor rot i virkeligheten. På Vestbredden er det noen kaller sikkerhet, okkupasjon for andre.. Men hva er egentlig sikkerhet? Hva er det motsatte og hva kommer det av? Hvordan skapes usikkerhet og utrygghet? Hva gjør at mennesker ikke er sikre? Går det an å være sikker når andre rundt deg ikke får være fri?

I fjor bodde og jobbet jeg i en flyktningleir i Libanon. Flyktninger som lever innesperret og overvåket har vel omtrent så lite frihet som det går an. Man kan føle seg liten og ubetydelig når man blir konfrontert med, og kjenner store politiske, vanskelige situasjoner på kroppen – det var vel egentlig først etter halvåret i Libanon jeg forstod hva det egentlig vil si å være solidaritetsarbeider og hvor viktig selv små dagligdagse bidrag kan være.

I Libanon ble jeg, og også nå på Vestbredden blir jeg kjent med folk i alle aldre og får være en del av positivt ladde prosjekter – idealistiske og samtidig framtidsrettede planer og aktiviteter. Min rolle er i like stor grad som det praktiske og faglige arbeidet jeg gjør, den sosiale biten – det medmenneskelige. Å oppleve uroligheter og vanskelige situasjoner er dessverre uunngåelig i området jeg skal ned i, men jeg er så heldig å få være en del av den viktigste siden av hverdagen til folk flest - den lyse siden, og jeg får være med å bidra til å bygge opp den. Jeg reiser inn i et helvete, en uforståelig hverdag fylt av usikkerhet, uforutsigbarhet, utrygghet og urettferdighet, men hvis man legger godviljen til kan man si at jeg reiser inn i muligheter – mulighet til nye vennskap, ny forståelse, kunnskapsutveksling og til endring og utvikling.

”Du kommer til å få det spennende,” har mange sagt til meg i det siste. Nabolaget mitt er nok ganske annerledes enn trivelige Trondheim, vakre Volda, eller behagelige Bergen, men jeg kan velge å lukke dører og vinduer og ikke bevege meg utenfor huset mitt. Det kan du også velge – eller ikke velge å gjøre...

I Norge i sommer har vi på aller verst tenkelige måte blitt minnet på hvor viktig det er å engasjere seg i noe framtidsrettet og i noe positivt, bygge solidaritet, fellesskap og vennskap – uansett hvor man er, eller hvor man kommer fra. Det er viktig å dele. Det er viktig å snakke. Jeg er veldig glad for å ha fått møtt mange venner og mye familie i sommer. Takk for alle samtaler og turer, besøk, kaffekopper og telefonsamtaler. Å vite at man ikke reiser fra noe, men til noe er viktig og et stort privilegium. Jeg har noe og noen å komme hjem til.

Snart klar?

Spent?

Forberedt?

Det er vel i grunn sjelden man vet akkurat hva man tenker, føler eller forventer... Her og nå kan jeg i alle fall si at jeg gleder meg til en ny og spennende høst og håper at du også gjør det!

10 drept og 120 skadd...

2011-05-20T01:44:00.000-07:00

Jeg burde vel ikke skrive dette nå. Jeg burde ikke skrive i det hele tatt.. Du burde kanskje ikke lese dette heller. I alle fall ikke hvis du er student og kanskje bør lese noe noen andre har skrevet, eller sitte og presse ned noen vettuge ord og få ferdig en oppgave. Kanskje burde du egentlig ha vasket tøy, dratt på jobb, på trening eller kanskje betalt noen regninger?

Men du er kanskje litt som meg? Er det noen ganger litt sånn at du, samme hvor hardt du prøver, ikke klarer å samle tankene dine om pensum eller arbeidsoppgavene du må gjøre? Vet du hva? Jeg tror enkelt og greit det er et tegn på at noen ting kan du ikke bare forsøke å stenge ute. Har du først åpnet et vindu litt er det like greit å åpne det helt og få luftet ordentlig ut, da blir lufta alltid så mye bedre etterpå.

Sorry Herr Dårlig Samvittighet, akkurat nå driter jeg virkelig i deg. Jeg er sint, lei meg, oppgitt og provosert... og når jeg er det er det like greit å bare få det ut... da er det like greit og like viktig å dele det med andre, i stedet for å stenge hele verden ute og begrave seg i en eller annen tilfeldig pensumartikkel.

Jeg har innsett at jeg lærer bra ved å lære av andre, få førstehåndsinformasjon – og apropos det, her kommer grunnen til at jeg måtte bruke bloggen min igjen;

Dette skrev Ole Morten– som nå er solidaritetesarbeider i leiren vår som ligger en ganske kort busstur fra grensen mellom Libanon og Palestina/Israel, for noen dager siden:

Søndag 15. mai var 50.000 palestinske flyktninger samlet ved Maroun

Ras for å markere at det er 63 år siden palestinerne ble fordrevet fra

sitt hjemland (nakba=katastrofen).

Vi stod der sammen, glade over å kunne se Palestina, det ble fortalt

gamle historier og gode minner.

Det som var en god dag, ble forvandlet til et fullstendig kaos:

En ung mann ble skutt av israelske militære i det han forsøkte å

plante flagget ved grensen. De som kom for å hjelpe ble også skutt.

Hammad, som jeg er blitt kjent med, ble skadet i det han forsøkte å

hjelpe en skadet kvinne, og ligger nå på sykehuset. Det gjør også

Yasir, en ung mann fra leiren, tilstanden er fortsatt kritisk.

Ti mennesker ble drept, og 120 ble skadet...

Jeg vet ikke hva du pleier å gjøre når du blir provosert... Hva hadde jeg gjort hvis jeg hadde tåregass, sjokkgratater og våpen, og det kom ubevæpna folk gående mot meg? Hva hadde jeg gjort hvis jeg var 19 år og soldat og hjernevaska, eller 50 år og lei jobben min, 28 år og ivrig etter å forandre verden – gjøre noe, eller 35 år og vant til å avlyde ordre og bli belønnet for det.

Hadde jeg virkelig sett på dem som kom mot meg som dyr? Som irriterende skadedyr? Hadde jeg tenkt at jeg var en del av en hvilken som helst jakt mot dem jeg hele livet har blitt oppdratt til å tro er farlige, uærlige og truende? Hadde jeg fortsatt å skyte og angripe når jeg så motstanderne mine løpe oppover dit de kom fra? Hadde jeg skutt mot gamle damer? Hadde jeg det?

Når folk på begge sider sliter på flere måter. Når situasjonen har vært uforståelig urettferdig så altfor, altfor lenge, og flere strategier har blitt prøvd fra flere hold.. Når fiendtlighet, konflikter, og krig er den eneste virkeligheten mange har opplevd. Når en situasjon er så jævlig, og har holdt på så lenge at omtrent ingen fra andre land reagerer når sivile blir skutt og skadet.. Da må det jo være noe virkelig feil i verden? Da er det vel ganske logisk og ganske selvfølgelig at det er viktig at noen utenforstående også setter seg inn i situasjonen, hører og ser og opplever det som skjer... Jeg syns det blir rarere og mer ubegripelig for hver dag som gå at ingen egentlig gjør noe. Og med ingen - mener jeg Verden. Verden utenfor. Vi. Vi som en gang i blant kikker ut gjennom det lille vinduet vårt, vinduet som vi når som helst kan velge å lukke. Problemet er at så mange av oss så ofte trekker for gardinene. Vi liker ikke å utsette oss selv for den potensielle ubehageligheten og usikkerheten som kan komme av å rette blikket utover vår egen stue -vårt eget Norge.

Mine venner i flyktningleiren blir glade de få gangene de får komme seg ut av leiren. Å reise sammen med dem ut til grensen, omtrent på denne tiden i fjor var en sterk opplevelse.

Men hvordan i alle dager føles det å alltid måtte vende tilbake til den trange og innesperrede flyktningleiren etterpå? Den er nok ufattelig for oss - følelsen av å se landet sitt og så reise tilbake til sin glemte og håpløse situasjon i en leir som har vært et ”midlertidige” hjem hele livet, en venteplass, som nå huser flere generasjoner. Når i tillegg flere venner og bekjente har blitt såret, kanskje til og med drept på turen fordi de har forsøkt – forsøkt å i alle fall gjøre noe. Et eller annet som gjør at de i alle fall ikke blir helt glemt – da må livet føles tungt, fryktelig tungt – og urettferdig.

Det er lett. Det er lett for meg å sitte og lage bilder, metaforer og ordspill og drømme om løsninger og håp. Det er også lett å si at det at jeg skriver her egentlig ikke betyr noen ting.. Vi nordmenn har lett for å beskytte oss, og på en måte undervurdere oss selv, i vanskelig saker og situasjoner. Vi kan si at alt er prøvd, at andre folk jobber med problemene, eller at ting er for komplisert og for stort for oss.. Mange nordmenn bruker dessuten mye energi på å ha dårlig samvittighet for at vi kommer fra bedre kår og har bedre muligheter enn mange andre. Kanskje vi kan snu tankegangen litt og se på hvordan vi kan lære av de som sitter med andre typer ressurser. Veldig mange av vennene mine i leiren i Libanon har en varme, et mot og en overlevelses – og tilpasningsevne som jeg ikke har sett hos mange nordmenn. Vi utvikler vel ikke akkurat de evnene ved å sitte inne bak lukkede gardiner og puste inn den samme luften dag etter dag.

Noen ganger må vi huske å minne oss selv på at vi faktisk kommer fra et land som gjør det mulig for oss å lære mye og gjøre mye. Vi har faktisk både mulighet og ressurser til å bygge oss opp en kompetanse som gjør at vi kan gjøre verden til et bedre sted å være – for flere enn oss selv...

Er infoen om at mange, mange har blitt drept og såret bare en infosak og en pause fra eksamenslesing eller jobb, eller er det en del av kunnskapen og forståelsen som du kan ta vare på og bruke til å utvikle deg som menneske?

Det er du selv som avgjør svaret på akkurat det spørsmålet.

Kanskje vi kan stresse ned og tenke litt mer på hva vi faktisk kan gjøre i stedet for alt vi føler vi må gjøre.

"Vi spiser jo ingen.."

2011-04-03T14:59:00.000-07:00

”I love you ” sier damen med lillamønstret hijab og kule solbriller i telefonen sin ovenfor Marit og meg på Heathrow flyplass, og fortsetter på et språk jeg ikke aner hva er... Her er det så sykt mange ulike mennesker – dette blir aklimatiseringsonen vår før forelesninger og møter og fullt kjør i morgen, sa Marit nettopp. Vi er på vei hjem og har allerede begynt å prøve å fordøye turen, inntrykk og tanker og alt.

Jeg har måttet tatt noen veivalg her nede.. Nei, jeg snakker ikke om forlovelsestilbudene og sånt;) men om hva jeg skal gjøre til neste år – og helt seriøst.. det går liksom ikke, man får et så annet fokus når man er i leiren vår..

”How is Norway?” spurte vennene våre da vi møtte dem igjen, eller egentlig mye oftere ”How is your family?” Hvordan familien har det er tross alt viktigere enn hvordan det går med studier, jobb og så videre i det lille landet i nord. Det føles så fjernt og noen ganger for kulturkrasj-potensielt å snakke om Norge at Marit og jeg sjelden gjør det. Mange av vennene våre derimot er fortsatt veldig glade for å kunne fortelle om livet sitt til oss. ”Det har skjedd så mye siden dere dro for mindre enn et år siden,” sa venninnen vår i nabohuset med en gang vi kom inn og satte oss på et av de tre små rommene i huset til familien på 7. Venninnen vår sitter stort sett inne hver dag, Anna og Eir som jobber i leiren nå har ikke sett henne i løpet av de 3 månedene de har vært her. Venninnen vår har sluttet å sitte ute og vente på at ”kjæresten” hennes skal gå forbi så de kan veksle blikk. De er jo ikke kjærester lengre, og det er sakens kjerne. Siden Marit og jeg dro har nabojenta hatt tre ”kjærester,” det vil si hun har sendt medinger, fått missed calls (oppringninger hun ikke svarer på,) og chattet på Facebook med to gutter og nå holder hun på en tredje. Foreldrene vet selvfølgelig ikke noe om hva hun driver med... de er mest opptatt av søsteren som giftet seg rett før vi dro i fjor og som omtrent ikke er i sitt nye hus, men bare hos svigerfamilien. Den unge bruden er bare 17 år så det er kanskje ikke så rart at hun syns det er greit å være et sted hun kan få mat og selskap og slipper å være husmor på heltid helt alene.

Uansett apropos Facebook, Marit og jeg har oppdaget noen nye trender i leiren siden vi var her sist:

- Facebook og - barnevogner.

Det siste er jo egentlig veldig koselig, men det ser litt upraktisk ut å snike vognene fram i gatene.. For veiene... de har ikke blitt noe større.. heller omvendt. Middelshavutsikten fra huset vårt er helt borte fordi huset rett ovenfor oss har bygget på en etasje til. Ja, det er forresten enda en ny ”trend” - husene blir høyere og høyere, det er jo ikke plass til å bygge på noen annen måte...

Vennene våre i leiren har ikke mye å velge, eller velge mellom, jeg tror det gjør at det å tenke på og ta valg angående ting i Norge som nevnt virker så veldig rart og fjernt.. Da vi var hos et ungt par herfra som virkelig vil satse på å komme seg til Europa med den lille datteren sin, fikk Marit og jeg på en måte virkelig satt de to verdenene opp mott hverandre. Det vil koste dem sykt mye penger, og visum - og søknadsprosedyrene er lange og omstendelige, allikevel har paret bestemt seg. De vil gjøre det de kan for at datteren og framtidige barn skal kunne vokse opp med en ordentlig ID og pass, lover, regler og rettigheter.

En annen venninne som har vært gift i fire år, har virkelig fått høre det av andre damer i leiren – folk tror hun er syk fordi hun ikke har fått barn enda.. Hun selv sier at hun er veldig usikker på om hun vil få barn..” Alle jenter drømmer vel om familie , det er bare det at jeg ikke vil at barnet mitt skal vokse opp i denne situasjonen og at jeg vil kunne ha mulighet til å gi ham det han trenger og vil ha ” sa hun til oss.

Det har vært utrolig godt å være tilbake i leiren, møte alle venner, se igjen alle steder og minnes alle opplevelser og diskutere og dele erfaringer med Anna og Eir. Leiren og Libanon er som er hjem, og da vi dro sa alle ”See you” ikke ” Bye” Jeg syns det er artig det der med å gi og/eller ta, personer som gjør deg glad og som kan lære deg noe og omvendt, venner som gir deg energi og venner som tapper deg for krefter... Det er slitsomt å være på mange besøk i leiren, men selv om det blir mest sånn at folk snakker til oss og det meste foregår på deres premisser og selvfølgelig innenfor deres rammer og normer, gir alle sammen oss så utrolig mye, nye perspektiver, kulturkunnskap, vennlighet, åpenhet... det er da vi kom tilbake til Libanon at vi virkelig oppdaget hvor mye vi opplevde og lærte av det halve året vi bodde her nede. Noen minner og gjensyn har vært virkelig spesielle.

Å besøke øyelegevenninen vår veldig,veldig fint! De to yngste barna hadde telt ned dagene til vi skulle komme og den lille treåringen hadde i det siste spurt hver dag etter Marit og Siri - barnevakten og morens engelsklærer. Øyelegen jobber nå som allmennpraktiker i UNRWA og reiser rundt i de ulike leirene i området som vikar... å få fast jobb er vanskelig, men behovet for leger et på ingen måte dekket. Venninnen vår har minst 100 pasienter hver dag.. ”Jeg har nesten ikke tid til å se på dem en gang” sider hun, ”mange av pasientene har allerede et klart mål om hvilke medisiner de vil at hun skal skrive ut til dem. UNRWA gir ut gratis medisiner. I følge venninnen vår er 60-70% av folk i leiren vår avhengige av ulike medikamenter, i tillegg til gratis medisiner faller flere og flere for narkotika-pushingen fra folk utenfor leiren...

Det er fakta, men jeg vil jo helst ikke avslutte med noe så trist... de ti dagene i Libanon har gått så fort og vært så fine - allikevel ting blir jo ikke bedre av å holdes skjult og ikke bli snakket eller skrevet om. ”Alle er redde for oss Palestinere, sa en eldre dame til oss her om dagen, ”men... vi spiser ingen, ” fortsatte hun og skjenket i kaffe før vi fortsatte praten om alt og ingenting, med et smil og godt humør.

Uansett om vennene våre har lagt eller ikke lagt nye planer og fått nye eller gitt opp drømmer tror kanskje jeg at noe av det viktigste vi kan gjøre sammen er å snakke og - smile. "Turen føles allerede som en drøm sa Marit på flyet.." og det er sant... det er søren meg sant. Greia er jo bare at det ikke er det. Verden vennene våre lever i er like virkelig som den vi lever i, så det gjelder vel bare å forholde seg til alt og alle så godt man kan og være tilstede der man er.. hvis ikke.. hvis ikke tror jeg ikke jeg hadde skjønt noen ting som helst. Hvis man ikke ser noen ting innenfra skal det vel kanskje ikke så mye til for at sitatet den eldre damen sa blir riktig..

...tilbake

2011-04-01T10:57:00.000-07:00

Det jævlige millitærkontoret...

2011-03-28T06:31:00.000-07:00

Han gikk amok med maskingevær. Han skjøt rundt seg på åpen gate. Han er 18 år.

Hun har fått nok et avslag på visumsøknaden. Det blir vanskeligere å vanskeligere å komme seg til forloveden i Tyskland.

De krangler og sprer så dårlige rykter om hverandre, den ene blir truet på livet.

Han har sluttet på jobben.

Hun jobber med barn på tolv år som går med kniv på skolen.

Hun vil gå fra mannen sin fordi han har begynt å drikke og slå henne..

Marit og jeg har fått oppdateringer fra Anna og Eir som er solidaritetsarbeidere i leiren nå.... I går var det kun historier og hilsner vi kunne få.

Mannen på millitærkontoret nektet å gi oss noe mer, han ville ikke gi oss tillatelsen vi trenger for å kunne dra inn i leiren. Vi fikk blankt nei. Jeg klarer virkelig ikke beskrive den kleine og rett og slett ubehagelige stemningen inne i den lille innrøkte milliær-containeren der de fire telefonene ringer i ett sett, TV-en står på på en eller annen tilfeldig arabisk-TV-serie.. og man som gjest sitter på pinebenken og føler at uansett hva man sier eller ikke sier, så blir det feil, uansett om man smiler eller ikke så blir det feil. Den lille mannen har oss i sin hule hånd, og han vet det.. han tar seg så god tid... så utrolig god tid..

Vi krysset fingrene så hardt at de ble hvite, (og dermed stod i sterk kontrast til resten av armene som har blitt solbrente allerede,) da vi kom tilbake på kontoret i dag.. Med et brev fra en viktig person i leiren var ting plutselig så lettvindt.... Da tillatelsen var i boks kunne vi endelig virkelig begynne å se alle vennene våre igjen!

Her må man ta en dag av gangen, og det har Marit og jeg for så vidt gjort så langt, det er fint å være turist i Libanon. Vi har gått inn for å se ting vi ikke har sett før – og har dermed herved masse utrolig bra reisetips!

I tillegg til mange rolige kafebesøk i Beirut, har vi gått rundt og på kryss og tvers i Tripoli. En veldig spennende og allsidig by! Vi har vasset i snø på fjellet inne i landet, klatret i cedar-trær og gått rundt og sett på flotte slott i blant annet Beit Edinne!

Nå er vi tilbake på stamkafeen vår her i Tyr, den lille kystbyen nærmest leiren. Her må vi vende oss til alle millitærpatruljene som durer forbi, den utrolig harry-panfløyte-musikken, og alle de gamle skramlekasse- mercedes- privattaxiene som tuter seg fram i trafikkkaoset igjen. Marit og jeg går gjennom et lite følelseskaos når flere og flere minner dukker opp jo nærmere vi kommer leiren..men det er lenge siden jeg har gledet meg så mye som nå, i kveld er vi tilbake hjemme hos ”moren” vår! Insh Allah!

Andre kapittel

2011-03-24T12:34:00.000-07:00

Røykinga, råninga, tuting, roping, krangling, gestikuleringen, blomster, varm vind, havet, hjelpsomhet, glaning, ro, uro – minner.

Nå er vi her igjen...

Vi er i Libanon. Dette blir liksom begynnelsen av andre kapittel om Marit og mine opplevelser her nede..

Det er ni måneder siden vi var her sist, men hotellresepsjonisten i Beirut kjente oss igjen, vi kjente igjen gutten som står på og pakker inn varene på supermarkedet på hjørnet, vi kjenner igjen så mye.

I dag har vi gått og gått, pratet og pratet.

Det føles fint, og det føles rart og det føles naturlig.

Vi er i Beirut, snart skal vi lengre sør...

.. snart skal vi hjem til flyktningleiren vår.

Å vente på å leve?

2010-12-30T12:21:00.000-08:00

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, hva du glemmer, hva du tenker, hva du ikke kan gi slipp på?

Hva husker man, hva skal til for at man husker – og for at man skal forstå?

Det jeg hører, glemmer jeg
Det jeg ser, husker jeg
Det jeg gjør, forstår jeg

Confucius 451 .f.kr

Greit, det er over to tusen år siden Confucius kom med utsagnet sitt, men det er vel en grunn til at det har overlevd. Det er på en måte på bakgrunn av min gode venns ord at jeg skriver her nå – på bloggen - som egentlig var forbeholdt forrige halvårs opphold i Libanon. Greia er at jeg har innsett at reisen og opplevelsene mine på ingen måte er over selvom jeg er tilbake i Norge. Det er akkurat et år siden Marit og jeg dro nedover, men forståelsen av hva jeg har opplevd og kommer til å oppleve i Libanon har egentlig bare har begynt.

Venting

Isolasjon

Passivitet

Trangboddhet

Mangel på innflytelse

Tap av status

Har du tenkt på det noen gang? Hva er verst med å ha flyktningstatus? Jeg har stilt spørsmålet til mange i høst. Marit og jeg har snakket med alt fra barneskoleelever til studenter og voksne om livet i flyktningleiren vi har bodd og jobbet i.

Og det er rart. Jeg var hjemme i Hemsedal og deltok på barne- og ungdomsskolens temadag om flyktninger. Da jeg viste bilder av telt, presenninger og gjørme nikket alle gjenkjennende og bekreftende – ja, sånn ser en flyktningleir ut. Da jeg viste bilder fra Rashedieh... da skjedde det noe annet. Leiren vår ble opprettet allerede i 1948 da den første flyktningstrømmen med Palestinere fra det nyopprettede Israel kom til Libanon.

”De har det jo ikke så ille,” sa noen av elevene. ”De har jo hus – og sykler og veier.”

I over 60 år har det bodd folk i leiren – telt har blitt til skur og skur til hus, men mulighetene der er de samme – eller kanskje jeg heller burde si umulighetene. De seks punktene jeg skrev over er punkter som utfra forskning har vist seg å være det flyktninger sliter mest med. Flyktningers situasjon rundt om i verden går på mange måter ikke an å sammenligne, men så lenge det bor folk innenfor gjerdene i Rashedieh tror jeg punktene dessverre alltid vil være relevante for innbyggerne der – uansett om de har sykler eller ikke.

Men.

Jeg tror, og jeg skjønner det jo i grunn godt – det er vanskeligere å se at det trengs bistand og hjelp til et folk som tross alt bor i hus og i en slags by (innestengt og omtrent uten mulighet til å flytte ut og til å få besøk inn) men, allikevel. Det er selvfølgelig lettere å rette det meste av søkelyset mot flyktninger som lever i telt, eller som er i midlertidige leire. Det kjjpe er bare det at Palestinske flyktningleire også en gang var midlertidige. Det er de for så vidt fremdeles, men midlertidig får liksom en litt annen betydning når det er snakk om en periode på over 60 år..

Et av spørsmålene jeg husker at vi fikk under et av foredragene vi har holdt, var fra en 7. klassegutt – ”Syns de veldig synd på seg selv?” spurte han.

Jeg vet ikke helt hva jeg svarte, men jeg tror det var noe sånt som ” Nei, jeg opplevde det aldri som at noen søkte etter medfølelse, og medlidenhet, men kanskje heller det å bli sett på som medmennesker. Folk ville ha besøk av Marit og meg – ikke for å snakke politikk – om krig og fred og sånt, men for å snakke om familien sin, vennene sine, interessene sine, drømmene sine. Etter hvert som vi ble bedre kjent snakket jenter om kjærlighet og gutter. Mødre snakket om barn, oppdragelse, og mat - omtrent det samme som vi ville snakket med venninner om i Norge – på en måte... Eller på en måte absolutt ikke.

Livet norske studenter lever er så utrolig forskjellig fra livet i Libanon.

En flyktningleir er verre en enn liten norsk bygd – alle vet alt som alle, på godt, og på vondt, og det er utrolig mange uskrevne normer og regler og forutinntatte meninger ute og går. Men til tross for det. Og til tross for manglende bevegelsesfrihet, overvåkning, Israelske droner, skyting, slåssing, og kakkerlakker – det kan høres motsigende ut, men så mye godhet, så mange gode ord, så mye omtenksomhet og gjestfrihet som jeg opplevde i Libanon har jeg sjelden opplevd i Norge...

For å sitere Marit: ”Å.. æ bynne nesten å grin når æ tenke på at vi ska tebake, æ glede mæ sånn.”

”Du opplevde vel mye som ikke var så lett også?” spurte onkelen min da jeg fortalte hvor mye jeg gledet meg til å reise tilbake. Hvorfor lengter man egentlig tilbake til noe som på mange måter var en følelsesberg- og dalbane med mange oppturer– men kanskje like mange nedturer?

I etterpåklokskapens lys er det lett å se at sansene våre ble stimulert på tusen forskjellige nye måter hele tiden. Å leve i en hverdag som gir deg nye inntrykk og opplevelser hver dag, og ikke minst i en hverdag der du føler at du betyr noe, at det du gjør betyr noe og blir satt pris på - det er stort. ”Æ, e itj rar, æ ha bare bodd i en flyktningleir et halvår”, brukte Marit som forklaring de første ukene tilbake som student i høst – overgangen var stor.

Da jeg kom tilbake til Norge prøvde jeg å ta på meg turistbriller, eller altså se på Norge med samme øyne som vennene våre i Rashedieh antagelig ville gjort. I stedet for å tenke at det var Marit og jeg som var blitt rare, unormale og miljøpåvirket av en så totalt annerledes hverdag enn det vi er vant til å leve i, tenkte jeg på hvordan vårt eget miljø kan framstå - utenfra. Det gikk ikke særlig bra, de nye brilleglassene mine ville nok knust allerede da flyet landet på Gardermoen. Haram.

Livet i Rashedieh kan på en måte føles som et eventyr, som en hverdag som er for fjern å forholde seg til her i Norge. Heldigvis har Marit og jeg klart å holde kontakt med venner i både i Norge og i Libanon denne høsten.

En del ting har skjedd i leiren.

Venninnen vår som har hatt samme ”kjæreste” (vekslet blikk med samme gutt ) i 8 år, har funnet den nye gutten i sitt liv, forhåpentligvis har han litt flere penger enn den forrige, nok til at han kan forlove seg med venninnen vår. Hun begynner å bli uttålmodig. Søsteren hennes på 17 giftet seg tross alt mens vi var der nede.

”Privatsjåføren” vår, har operert hjertet. Det tok lang tid å få samlet inn nok penger til operasjon, men heldigvis har han familie og venner i utlandet som kunne bidra med økonomisk støtte, uten dem hadde han ikke kunnet utføre det nødvendlige inngrepet.

Jenta som var forlovet med en svensk-palestiner, giftet seg i Sverige. Bare noen uker etterpå rømte hun fra ham. Mannen var voldelig og jævlig. Heldigvis var venninnen vår så modig at hun gikk til politiet og fikk dermed bo i, og hjelp på et kvinnesenter.

Marit og mitt foredrag, om erfaringer og opplevelser fra Rashedieh, heter ”Å vente på å leve?” Innbyggerne i Rashedieh venter ikke på å leve. Som de fleste andre av oss tror jeg de forsøker å skape en så normal hverdag og tilværelse som mulig. Det har de klart bra - så bra at ingen ser at de egentlig lever midt oppi en situasjon som er så nedverdigende, respektløst, og lite framtidsrettet som det går an.

Til tross for flere manglende rettigheter- som ytringsfrihet og bevegelsesfrihet, penger, jobb- og utdanningsmuligheter og mangel på framtidsutsikter, søker selvfølgelig vennene våre først og fremst ro og trygghet i hverdagen. De lever og de har et liv – akkurat som oss. Allikevel, jeg vil avslutte med punktene jeg allerede har nevnt -

Venting

Isolasjon

Passivitet

Trangboddhet

Mangel på innflytelse

Tap av status

Midlertidig er et udefinerbart og usikkert ord, akkurat like usikkert som usikkerhet i seg selv. Den felles drømmen alle palestinere bærer med seg om en gang å komme hjem er noe av det eneste sikre i deres tilværelese. Jeg tror ikke innbyggerene i Rashedieh venter ikke på å leve – de lever mens de venter.

Frihet, fred og verdighet - insh allah..

2010-06-19T13:03:00.000-07:00

Å håpe er lettere når du vet at noen håper sammen med deg, og når noen hører på og forstår håpet og drømmene dine. Som solidaritetsarbeidere skal Marit og jeg med vår tilstedeværelse og med ulike prosjekter forsøke å gi innbyggerne noen friske pust og gode opplevelser i hverdagen.

Dette skrev jeg dagen før jeg dro til Libanon.
Nå et halvt år etter er ikke innbyggerne – innbyggere. De er naboer og venner. Og de friske pustene og prosjektene er felles gode minner og opplevelser.

”Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær.” skriver Tor Jonsson. Det er rart å være tilbake til Norge. Det er en annen verden. På godt og vondt. Jeg har gått tur i skogen, og selv om jeg så meg litt ekstra rundt var det ingen checkpointer eller millitærposter med kikkert i nærheten. Flyene som flyr over meg representerer ingen fare eller usikkerhet. De er ikke spionfly. Det er ingen tankser eller UNIFiL – patruljer på veiene. Jeg trenger ikke gå med passet mitt over alt. Jeg kan gå med singlet og shorts. Jeg kan se gutter inn i øynene og til og med snakke med dem. Jeg har strøm 24 timer i døgnet. Jeg har varmt vann akkurat når jeg vil..
Noko blir borte når du er nær. Mange ting blir borte når du bor i en flyktningleir. Men samtidig – nærast er du når du er borte.

Jeg savner leiren vår. Jeg savner Rashedieh..

Jeg er ikke på besøk hver kveld. Det er ingen jeg aldri har møtt før som vennlig ber meg inn på kaffe eller te. Jeg sitter ikke på gulvet og spiser deilig mat og slipper å bruke kniv og gaffel. Jeg blir ikke møtt av verdens søteste nabogutt på 3-4 år som roper navnet mitt og kommer løpende og kysser meg på kinnet hver gang han ser meg. Det er ingen andre barn heller som kommer løpende etter oss når vi går i gaten. Jeg blir ikke overfalt av overlykkelige handicapede barn på senteret vi jobbet. Jeg har ingen dansegruppe å danse til Hannah Montana med. Jeg har ingen dramagruppe å leke ”alle mine kyllinger ” med. Jeg har ingen lege å lære bort engelsk til. Jeg har ingen dametrimgruppe å instruere. Jeg kan ikke vasse langs middelhavet. Jeg kan ikke våkne til bønnerop.

Ja, akkurat å våkne opp til bønnerop det gjorde jeg bare i begynnelsen. Etter hvert sov jeg glatt over det når de begynte å synge kl 4-5 om morgenen. Jeg stod som regel opp ved åttetiden. Nå i vår/ sommer stod allerede solen og stekte på den tiden. Og så hva gjorde vi egentlig resten av dagen, sånn til vanlig mener jeg? Jeg har vel egentlig ikke skrevet så mye om jobben.
Da vi kom i desember/januar hadde vi ingen helt klare arbeidsoppgaver. Det er opp til hvert enkelt team som blir sendt nedover til å utvikle sin egen plan. Etter hvert så dagene våre omtrent sånn ut: Hver dag hadde vi base på biblioteket. Der hjalp vi til med litt dataarbeid, spesielt hvis noe skulle skrives på engelsk. Vi hadde litt engelskundervisning for unge jenter som ikke går på skole. Vi leste, spilte spill eller snakket med barna som kom innon før eller etter skolen. På grunn av plassmangel på skolen gikk jentene og guttene på skolen på skift. Formiddag og ettermiddag. Utenfor biblioteket har de også en liten plass der vi kunne spille basketball eller leke.
3 dager i uken jobbet vi på et handicapsenter sammen med ca 20 barn med ulike handicap. Der fikk vi ansvar for å sette barna litt i aktivitet, ”hode skulder, kne og tå” ble en slager. I tillegg hjalp vi til med små kunst-og håndverksting. Den lille variasjonen vi bidro til var viktig på senteret. Personalet var tydelig ganske lei. Og barna satt omtrent kun og la puslespill hver dag.. Om ettermiddagene hadde vi 2 ganger i uken dametrim – fantastisk sosialt og koselig. Damene kaster av seg hijaben og slår seg løs. En gang i uken gikk vi etter hvert som våren kom, sammen med dem på den eneste turmulighetveien i leiren – en lang strekke grusvei i ingenmannsland mellom leiren og nærmeste by. 2 ganger i uken hadde jeg privat engelskundervisning. Og 1-2 ganger i uken var vi på et ungdomssenter. Der laget vi drama-lekegruppen vår som senere etter hvert som jenteandelen økte og dermed gutteandelen sank – ble en dansegruppe! Vår første opptreden var på åpningen av Eyes of Children fotoutstilling, vår 2010.
Eyes of Children ble opprettet i 2009 av solidaritetsarbeidere før oss, i samarbeid med biblioteket og kvinneunionen i leiren. Målet er å gi unge i leiren mulighet til å vise fram sin hverdag gjennom linsen på et kamera.
Fotoprosjektet, tok etterhvert mye av vår tid. Vi var med de ansatte på biblioteket å organisere utlån av kameraer til barna. Samle inn alle de fine bildene de tok på PC-en. Arrangere og gjennomføre to flotte fotoutflukter til naboleirene.Og så til slutt - velge ut bilder, framkalle dem og lage en utstilling.

Det har vært fantastisk. Det har vært unikt. Og det har vært utrolig å få så mange nye venner og bekjentskaper. Men det er slitsomt. Selvfølgelig er det slitsomt. En ting er å komme på besøk, en annen ting er å bo i en leir. Som de to eneste utlendingene er du alltid synlig. Alt du gjør og alt du sier blir sett og hørt. På slutten av oppholdet begynte både Marit og mitts beger og fylles ganske til randen. Det krevde mer å bli fortalt alt fra himmel og jord. Tragiske livshistorier, vanskelig kjærlighetsproblemer, drømmer, jobbproblemer.. Det krevde mer å ha tålmodighet til å ha hundre unger rundt seg. Det krevde mer å late som ingenting og se i bakken når guttene på gaten plystret eller ropte etter oss. Det krevde mer å konsentrere seg hundre prosent når folk etter hvert bare snakket arabisk til oss og vi forsøkte å følge med så godt vi kunne. Det var ikke det at vi ikke hadde det bra eller at vi så gjerne ville hjem. Det var bare en psykisk reaksjon tror jeg. Og mange, mange tanker som kvernet rundt i hodet. Jeg tror det har noe med rollen man har og stedet man er. Og det at det mer og mer hatt gått opp for oss at våre egen og våre venners muligheter er totalt forskjellige. Vi visste at vi snart skulle hjem. Samtidig som ikke vet om de noen gang får mulighet til å bo noe annet sted enn i en leir, eller være noe annet enn flyktninger.

To ting vet jeg i alle fall helt sikkert.
1. Dette er kanskje det siste jeg skriver om mitt halvår i en flyktningeleir. Men det er bare begynnelsen på flere livsvarige vennskap.
2. Jeg har akkurat samme ønske som den fantastiske kvinnen som er leder for Kvinneunionen i leiren vår og leirene rundt.

Vi håper vårt folk får nyte frihet og fred og leve i verdighet som andre mennesker.

Maraton og mange parfymer...

2010-06-02T06:44:00.000-07:00

Jeg hadde tenkt å skrive en ”snart er reisen-slutt-” følelsesladd tekst… Her er min opprinnelige start:
Se for deg at du er med på et maraton. Du har løpt langt og vært gjennom mange bølgedaler. Du har slitt og svetta og kanskje kjedet deg på de lange strekkene. Men så har du blitt supergira og følt at du har fløyet i nedoverbakkene. Utsikten og inntrykkene underveis har vært upåklagelige. Men så før du vet ordet av det, ser du plutselig slutten av løypa – mål. Det du har gledet deg til, og det du har trent til er selve løpet. Men selvfølgelig er også det å gjennomføre og det å krysse målstreken og komme over til den andre siden, noe du har sett fram til. Det er en ambivalent følelse. På slutten av løpet har du kanskje ikke så mange krefter igjen. Samtidig glemmer du at du faktisk er veldig sliten når du bare har spurten igjen. Mange tanker spinner rundt i hodet ditt. Du tenker kanskje på hvordan du kunne lagt opp løpet annerledes for å ha mer krefter på slutten. Eller hvordan du kunne ha fått prestert mer underveis. Kanskje er det først på slutten at du føler at du virkelig har kommet inn i en god rytme..
Jeg har aldri løpt maraton, så for å være ærlig aner jeg ikke hva du føler. Men overfør det lille avsnittet til et skoleår, en eksamenstid, til en arbeidsdag - kanskje det passer. Uansett du skjønner vel greia. Det passer i alle fall til mine følelser rundt det å bare ha en uke igjen som solidaritetsarbeider i en palestinsk flyktningleir.
Og hvem vet hva den siste uken kommer til å bringe… Det som skjedde for et par dager siden gjør at jeg ikke bare kan skrive et ”snart slutt” innlegg…

Hver dag opplever vi episoder som gjør at vi blir minnet på at vi ikke er i Norge. Men det som skjedde for to dager gjorde at vi virkelig ble minnet på at vi er i Midtøsten. Angrepene på nødhjelpsskipene på vei til Gaza har åpnet øyne rundt om i hele verden. Her står TV-ene på i alle hus. I går og i dag, fløy flere israelske spionfly over oss. Folk på alle sider er vel er på vakt. Og i leiren venter på hva som skjer, hvis noe kommer til å skje. Her er man vant til å tenke at noe kommer til å skje. Allerede har utallige personer ymtet frampå og forutsett mulig krig i 2010. Spørsmålet nå er bare om og hvordan denne hendelsen kommer til å endre på utviklingen og framtidsutsiktene.
Gaza er ikke mer enn en dagstur med bil herfra. Her i leiren viser folk sin støtte til familie, venner og kjente i Gaza, til alle de skadede og drepte og andre personer som er involvert ved å ha demonstrasjoner og samlinger. Marit og jeg holdt tale og viste vår medfølelse på vegne av det norske folk i den ene demonstrasjonen.

Å være de eneste nordmennene i leire innebærer mange ting. For noen representerer vi verdens største land – utlandet. I går var vi på et besøk. Familiens yngste sønn hadde tatt en operasjon og kunne ikke lenger gå. Marit har vel aldri før vært så glad for å ha røket korsbåndet , og dermed lært mange bra øvelser fra en fysioterapeut. Vi vil gjerne være så behjelpelige som mulig. Europeere skal ikke få et dårlig rykte på grunn av Miri og Siri Insj Allah vil de huske oss på en god måte.

- Jeg regner med dette blir en bursdag du vil huske, fikk jeg i en bursdagsmelding i går. I fjor gikk jeg en fantastisk tur med gode venner på Island, og holdt på å blåse bort og sulte i hjel på bursdagen min. I år holdt jeg på å svette i hjel mens jeg gikk en tur rundt i en flyktningleir. Vi fikk godkjennelse fra en del familier saann at vi kan bruke bilde av dem på fotoutstillingen. Begge årene endte turene heldigvis bra. Jeg fikk baade mat og tillatelse.

Resten av dagen og kvelden ble som bursdag og julaften på en gang. Moren vår sa at det var første gang at noen hadde invitert til bursdagsselskap her hjemme hos dem. Hun og nabodamene laget kake og vi kjøpte is og sjokolade og nøtter og frukt og alle var med å servere og ordne: ) Vi inviterte kollegaer, venner og naboer. Jeg vet ikke akkurat hvor mange, men vi var vel over 20 stykker fra alderen et par måneder til godt oppi førtiårene. De troppet opp med gaver og finklær. Selskapets yngste gutt, en toåring med skjorte og kjemmet hår gav meg en bukett roser. Blomstene var riktignok ikke ekte. Mange vil vel si at parfymene og smykkene jeg fikk heller ikke er ekte. Men jeg gleder meg til å komme hjem til Norge og vise fram bursdagspresangene mine. Det er ikke så mange som kan skryte av å ha en hel samling med 100% fake parfymer. Jeg ble helt rørt av den gavmildheten.

På fredag blir forhåpentligvis de som kommer på fotoutstillingen vår også rørt. Nå er det bare de siste skippertakene igjen. De takene er ganske store... Det er litt vanskelig. ”Invitasjoner til folk i leiren kan vi gi ut ett par dager før showet.” ”Vi må vente med det for å se an situasjonen” Jeg kan gjøre det, nei hun kan gjøre det.” Jeg prøvde å snakke med ham, men han må snakke med noen andre først.” ”Ja, ja det skal vi gjøre…snart.” Osv. Osv.. Hvordan skal man svare og hva kan man gjøre med sånt? Hvor mye skal man mase? Hvor mye skal man styre? Hva er vanlig? Hva er lurt?
Samarbeid og arrangering på alles premisser og ut fra alles tradisjoner, ønsker, og erfaringer er komplisert. Alle skal helst høres, og alle skal helst føle at de er en viktig del av forberedelsene. Men show blir det! Og nå må jeg løpe. I kveld skal vi til noen jenter og øve på en sang sammen med dem, og så skal vi til sjefen og skrive introduksjon og tale til showet...
Det er ikke lett aa lope maraton.. men det er tross alt er stort privilegium! Ikke alle har mulighet til det!

Sviddhet og aapne sluser

2010-05-26T03:43:00.000-07:00

Det er høysesong. Nå kommer alle palestinere bosatt i utlandet for å finne seg en passende kone -eller mann. ”Hvem er den jenta der?” spurte en palestinsk brite på en bryllupsfest i forrige uke. ”Det er datteren til din families nabo,” ble det svart. Neste dag kom moren og søsteren til briten for å spørre om nabojenta ville gifte seg. I går- en uke etterpå, var det forlovelsesfest.
Når utlendinger kommer hit for å feste vil de gjøre det skikkelig. Det ferske paret kjørte hele leiren og nabobyen rundt i en åpen cabriole med et følge av biler som tutet uavbrutt Tilbake i leiren ble de geleidet av et tromme- og sekkepipeorkester til dit festen skulle være . De danset flere timer i festlokalet – en hage i leiren under druetrær – det kaller jeg å gjøre det skikkelig. Enda det bare var forlovelse var det nesten som en bryllupsfest, sa folk. Om en ukes tid reiser mannen tilbake til England. Så begynner styret med å få hans vordende kone inn i landet. Det kommer til å ta sin tid, men det passer egentlig bra for vår venninne som er midt i studiene. ”Hun er en smart og flink jente, det var derfor vi valgte henne” sa brudgommens far til oss. Vi satt i hans bil på ”vise fram-runden. ” Jeg vet ikke hva du hadde tenkt, men det var ikke komplementet han gav sin kommende svigerdatter vi bet oss merke i.. ”Vi valgte henne.”
Det er vondt for meg å skrive dette. . Ikke fordi hele opplegget virker litt uvirkelig. Ikke fordi jeg syns det er litt trist at så mye handler om fornuft og ikke kjærlighet. Hva nå enn egentlig kjærlighet er.. Nei, det er bare det at jeg er solbrent. Eller.. svidd er kanskje et bedre ord. Mens unge jenter på Marit og min alder, eller kanskje helst litt yngre benytter høysesongen for eksportekteskap og andre ekteskap til å få vist seg fram, gjemte vi oss bort. Å komme inn på et lukket område kun for damer, med solstoler, svømmebasseng og bikinier. Det føltes som å komme til en oase i ørkenen. Og det er vel som man sier, for å oppleve virkelig glede må man oppleve litt smerte og omvendt… Så jeg klager ikke, sviddhet blir som regel til brunhet .. Insj Allah!
Det var kanskje vårt besøk fra Syria som virkelig inspirerte oss til å kaste klærne. To av Marits studievenner kom på ferietur for å bade og sole seg i Libanon. Vi dro til Syria og nøt livet der, de kom hit. Vi kom ruslende langs stranda fra leiren i vår vanlige uniform - klær over skuldrene og knærne og ingen utringning. Da to jenter i bikini vinket og smilte til oss på den offentlige stranda, var det nesten som vi måtte snu oss bort. ”Å dere vet ikke hvor fristende det er å kaste klærne og bli med dere ut i havet” sa vi. Men uansett hvor deilig det hadde vært. Ryktet vi, og norske solidaritetsarbeidere etter oss hadde fått hvis vi hadde gjort noe sånt.. Det vil jeg ikke tenke på engang.

Akkurat nå vil jeg egentlig ikke tenke i det hele tatt. Det er så typisk. I det siste har vi snakket mye med vår palestinske mor om at Marit og jeg er de eneste av solidaritetsarbeiderne som ikke har blitt magesyke. Selvfølgelig måtte jeg ødelegge den statistikken nå- bare et par uker før vi skal hjem. Jeg skrev de forrige avsnittene i går. Og hadde tenkt å fortsette om kvelden etter at vi hadde vært på et lite besøk. Jeg fikk vann i munnen av det besøket. Ikke fordi jeg likte kaffen de serverte spsesielt godt. Fordi jeg plutselig ble akutt kvalm. Resten av kvelden og natten var det åpne sluser fra alle kanter.. Jeg rakk så vidt å komme hjem før jeg kastet opp første gang. Jeg vil dedikere dette innlegget til Ellen som var på besøk for noen måneder siden. Et knekkebrød fra pakken du satte igjen, Ellen. Det er det eneste jeg har fått i meg i løpet av dagen.
Mens jeg har ligget og sovet har Marit vært på handicapsenteret og skrevet en fire siders lang rapport. Det føles rart å skrive det svart på hvitt, men vårt opphold nærmer seg slutten. Nå setter vi inn sluttstøtet. Vi skal ha fotoprosjektshow om halvannen uke. Jeg tror jeg kan beskrive bildeutvelgelsesprosessen som å være dommer i et taltenshow. Egentlig vil vi ha med alle bildene fordi alle har noe spesielt og eget ved seg. Hele prosjektet har noe veldig spesielt ved seg. Dette skrev vi i begynnelsen av vår invitasjon:
4 refugee camps
40 children from 7 to 16 years old.
Many cameras
- an extraordinary oppurtunity.

How often do you have the opportunity to see behind the scenes in four Palestinian refugee camps?
40 children are happy to invite you home and to their neighbourhood.

Jeg må presse i meg et knekkebrød til og få meg opp av senga. Snart er ikke dette nabolaget vårt nabolag lenger. Marit og jeg har ikke bare privilegiet med å være med å velge ut bildene som skal være med på utstillingen. Vi har i to uker til muligheten til å se alle tingene og folkene barna har foreviget gjennom kameralinsene. Jeg vil ut å forevige dem med mine egne øyne.

Bilder fra uken som var..

2010-05-19T03:31:00.000-07:00

Bilder sier noen ganger mer enn tusen ord.

Paa de overste bildene er vi paa Nakba-markeringen. Paa bildet i midten er vi hjemme hos naboen og lager mat! Vi introduserte taco - med veldig godt resultat:) De siste to bildene er ungene in action paa fotoutflukten i naboleiren. Bidlet paa forrige blogginnlegg er fra parkutflukten vi hadde med handicapsenteret for noen dager siden!

Naken og lost i Beirut

2010-05-19T03:25:00.000-07:00

Jeg har et kjøttsår på foten. Det er i alle fall det Marit kaller det. Nå svir det ganske heftig. Plasteret gled av da vi vasset langs stranda på vei hit. Og såret er nå fylt med en god blanding av sand og saltvann.. Alle sandalene jeg har klarer på en måte å gnage på såret, og siden det i dette været er uaktuelt å gå m ed andre ting enn sandaler, blir det aldri spesilt mye bedre.
Men, men jeg skal prøve å samle tankene mine om skrivingen. Og jeg skal ikke hale ut den nødvendige forklaringen på overskriften lenger.
Har du noen gang følt deg litt ”lost, litt ubekvem, litt rar, eller noe? Det trenger kanskje ikke være mer enn at du føler at du har på deg feil klær, at du burde ha vasket håret, at du burde ha sagt noe, at du ikke burde ha sagt noe, at du henger med ”feil” folk. Det er veldig lett å føle seg ”lost” Når du har bodd i en flyktningleir i nesten 5 måneder og kommer rett derfra til en pulserende storby, tror jeg nesten det er en selvfølge.
Marit og jeg feiret 17. mai sammen med piffen i Beirut. Vi var invitert hjem til ambassadøren. I leiren kler vi omtrent ute varmen for å være sikre på å ikke gå med klær som kan oppfattes som haram. I Beirut er ikke det nødvendig. I alle fall ikke på den norske ambassaden. Det vil si – Marit og jeg trengte nye klær. Jeg vet ikke hvordan det skal forklares på best mulig måte. Å gå gjennom Beirut i kjole, bare skuldre og høyhelte sko føltes som å gå naken. Og å mingle rundt blant menn i dress og damer med langt løst, lyst hår føltes litt som å troppe opp med nye klær, på en helt ny skole, og ikke kjenne noen. Man føler seg – lost.
Det er morsomt å tenke på at det samme halvåret som jeg er her, er broren min i Australia og jobber på ambassaden der. Vi lever ikke bare på hver vår side av verden. Vi lever på hver vår side av samfunnet. Trygve er sammen med folk øverst i stigen. Jeg er sammen med folk nesten helt nederst. Jeg tror mennesker kan vende seg til det meste, men å gå fra a til å på noen timer er litt spesielt. Å komme tilbake til leiren etter ”festen” føltes som å komme ned på jorda. Ikke for å være frekk, men for oss virket det litt som om noen av dem som var invitert for å feire Norges nasjonaldag hadde mistet litt bakkekontakt. Flesteparten var ikke nordmenn, de var vel sikkert bare ”very important people” Og for mange very important people virker det som om det er mest important er å møte andre very important people og bli kjent med dem sånn at man selv blir enda litt mer very important. Det var kanskje jeg som var litt overoppmerksom. Men da jeg kikket meg rundt i ambassadørens hus tenkte jeg over hvor tydelig noen utstråler høy status. Og hvor enda mer tydelig det er å se folk som streber etter den samme utstrålingen og myndigheten. Å føle seg viktig er en god følelse. Men jeg tror ikke lengselen etter en følelse er nok til å gjøre deg viktig. For noen hadde det kanskje vært nyttigere å tenke litt over spørsmålet: Finnes flere måter å være viktig på enn å være på toppen av samfunnets rangstige? Personlig tror jeg respekt og dermed naturlig status til syvende og sist verken kommer an på hvor mange viktige venner du har, hvor mange penger du har eller hvor høyt du har klart å klatre i en oppfunnet stige. Den berømte rangstigen som uansett i utgangspunktet ikke er en god stige. Mange har aldri eller kommer aldri noen gang til å ha mulighet til en gang å prøve å stå på det første trinnet. I leiren vår er det folk som utstråler mer naturlig myndighet, godhet og trygghet enn jeg noen gang har sett. Noen ”viktige” mennesker utstråler noe som gjør at du føler deg liten og dum. Andre utstråler noe som gjør at du får lyst til å høre på hva de har og si. Samtidig som du føler deg komfortabel, velkommen og at du lærer mye av å være sammen med personen. Det siste kaller jeg respekt og myndighet på aller høyeste nivå og sånne type folk kan du finne overalt i alle sammehenger i alle Ja,ja det er interessant å være litt filosofisk. Og uansett hva slags tanker forskjellige forsamlinger av folk gir deg bør vel Marit og jeg virkelig sette pris på at vi faktisk har muligheten til å dra til Beirut og til å kunne menge oss med ulike typer folk.

Vi møtte akkurat noen danske UNIFIL-soldater. Det virket som om de syntes det var litt godt å kunne snakke litt. De var her egentlig ulovlig, Å gå på kafè var nemlig imot deres strenge regelverk. Akkurat som det ikke er lov å gå sivilt kledd, å reise til Beirut og sikkert mange flere ting som vi ikke fikk høre om.

Vi derimot vi har vært mye rundt omkring denne uken. Vi har vært i Beirut og Baalbek. Og på lørdag var vi med på markeringen av ”Al Nakba i naboleiren.” Det var palestinske tradisjoner for fullt. Et ”brudepar” kledd opp i tradisjonelle brudeklær, tradisjonell musikk, mat og liv og røre. Med kameraer på magen får vi umiddelbart mange venner. Folk som kommer bort og sier ”ta bilde av meg,” ”ta bilde av babyen min” – osv, er en ting. Å bli dyttet opp på scenen mange hundre folk sitter og ser opp mot, fordi vi selvfølgelig må ta bilder fra den beste posisjonen - det er en annen ting. I alle fall når man føler man dusjer i sin egen svette og skygger for utsikten. Det er litt kleint å være utlending i blant. Men det er tross alt hyggelig å bli tatt godt i mot. Å føle at det blir satt pris på at vi er til stede og ser hva de gjør og hvordan de har det.
Det siste er jo en av hensiktene med fotoprosjektet vårt - å få vist hvordan det ser ut i en flyktningleir.

Dagen før ”Al Nakba- markeringen” dro Marit og jeg sammen med tre ansatte på biblioteket og 22 barn fra fotoprosjektet til den samme leiren. Vi ble tatt med rundt overalt og barna knipse i flere timer. Ikke bare fikk vi, ved å arrangere utflukten, utviklet og utarbeidet prosjektet. Barna fikk også et viktig avbrekk fra den ensformige hverdagen. Spesielt satte vi pris på at tenåringsguttene som har droppet ut av skolen var med på tur. Mange av dem fartet rundt og tok bilder med stort engasjement!
Da jeg så folk med tettsittende kjoler, polerte lakksko og glansbildesmil på ambassaden var ikke engasjement det første ordet jeg tenkte på. Så for å slutte der jeg startet, ikke med å klage over kjøttsår, men ved å leke litt filosof… Ordet engasjement- satte meg inn i den tankefulle stemningen igjen. Jeg skrev tidligere at jeg ikke tror lengselen etter en følelse er en god nok drivkraft til å gjøre deg viktig. Jeg har vel ikke akkurat funnet opp hjulet, men akkurat nå fant jeg ordet jeg lette etter i stad!

Overgrep, slåssing og actionfilmer med lykkelig slutt...

2010-05-11T05:49:00.000-07:00

"Det e no sjukt over det" - pleier Marit og si.. Vi pleier å ta oss fri på søndager. Forrige søndag ble en veldig urolig roligdag...

"He is crazy my dear" sa vår arabiske mor. Etter å ha stått fem minutter og smugkikket ut av vinduet, gikk Marit ned for å spørre hvorfor det var slåssing utenfor huset vårt.

"It`s just fighting. Go up on the roof and see if you want" var svaret vi fikk fra første etasje. Alle menn og gutter i nabolaget stod på gata eller på takene sine og fulgte med. Adrealinet og testosteronet oste. Det var roping og knuffing og alle var en de av bråket uten å egentlig være det..

Mannen som hadde hovedrollen i cirkuset så helt gal ut. Gal av lengsel og frustrasjon kanskje. Det dreide seg om kjærlighetsproblemer.. Selvfølgelig.. Mannen var forlovet, men ble forelsket i en annen jente. Mannens familie mener at han skulle ha holdet på den første. Hun bor i Tyskland. På den andre siden vil familien til den nye jenta heller ikke at den forelskede mannen skal gifte seg med datteren deres. Han ble jo tross alt interessert i henne - og fikk henne til å forelske seg i ham, mens han var forlovet med en annen. Selv nå etter at han har brutt forlovelsen med jenta i Tyskland syns jentas familie at det var og blir HARAM.

HARAM, sa Marit og jeg flere ganger til en gutt til hest på stranda tidlligere på dagen også. Mens vi lå og slappet av ( selvfølgelig fullt påkledd. Vi begynner å få noen heftige t-skjorte og under knærne-skiller:) red han fram og tilbake flere ganger. Da Marit var redd for at hennes solfaktor 50 begynte å miste virkning. Og jeg begynte å lure på om det hadde vært smart å smurt seg inn med solkrem på flere steder enn nesen, ruslet vi tilbake mot leiren. Gutten på hesten fulgte etter. Vi overså ham da han begynte å snakke med oss. Allikevel gav han seg ikke, han styrte hesten så han skilte Marit og meg. Først tok han Marit på skuldra og dyttet litt borti henne. Vi sa stopp! Hva vil du? Halaz. Men tror du han stoppet? Han styrte hesten sånn at han sperret veien for meg - og så grafset han meg på puppen. En 16-17 år gammel gutt. Fy faen!! Jeg ble satt ut der og da. Men det jeg virkelig tenker på nå er hva som fikk ham til å gjøre det. Hva tenker han om oss? Ikke om Marit og meg spesielt, men om utenlandske jenter generelt. Han ville aldri i livet ha gjort noe lignende med jenter fra leiren.

For vår egen del er det på en måte ikke så farlig. Vi skal dra herfra om en måned. Men med tanke på de norske jentene som skal komme etter oss hit, er det viktig å få sagt fra når sånne ting skjer. Det skal på ingen måte tolereres! Sjefen på biblioteket stilte frivillig opp som detektiv og private bodyguard. Vi fant fram til hesten eier. Han visste hvem som hadde lånt hesten. Mannen var veldig, veldig lei for det som hadde skjedd. Han sa at han skulle snakke med faren til gutten og gutten selv, og aldri la ham få låne hesten igjen. "He will punish him" sa detektivvennen vår. Hva den straffen kan være, vet jeg ikke. Men alle var enige om at det hadde vært en vellykket etterforskning.

Det er fint å ha gode venner. Vi har ikke bare detektiver og bodyguarder i vår nærmeste omgangskrets. Her om dagen var vi på kjøretur med vår selvutnevnte privatsjåfør.

"I want to go to.. ett eller annet vi ikke skjønte" sa han.

"You want to go to the toilette" spurte jeg.

"No, I want to go to.. vi forstod fortsatt ikke hva han ville)

"Do you want to go to Thailand" prøvde Marit seg.

"I want to go to tailor"

Vår sjåfør er god i engelsk. Men det må innrømmes. Det er ikke så sjelden at vi ikke forstår hundre prosent av det han sier... Denne gangen var det nok i tillegg det at de ikke er så vanlig for oss at folk snakker om å gå til skredderen.

Her er det mange av dem.

Moren til to av jentene på dansegruppa vår er skredder. Vi ble bedt med hjem til de to flinke og ivrige søstrene. Som hos alle andre ble vi tatt godt i mot. Skreddermoren sa at døtrene snakket om Siri og Marit hver dag! Det syns hun var koselig. (og det syns vi også ) Men at de så på Hannah Montana vher dag, syns hun kanskje ble litt vel mye.

Jeg har kanskje skrevet det før. Alle jenter elsker Hannah Montana. Livet Disney-superstjernen lever er totalt annerledes enn hverdagen til jentene i leiren. Jeg syns det må være litt merkelig for dem å sitte å se på det hele tiden. Allikevel er det på en måte litt oppklarende. Når det folk ser av utenlanske folk er amerikanske high-school- jenter og superstjerner, er det kanskje ikke så rart at gutter på stranda våger seg til å ta på puppene våre. Vi er og blir annerledes. Det er aldri helt fred å få.. Selv når vi går søndagstrimtur utenfor leiren. Og prøver å stenge omverdenen ute med solbriller og Ipod, er det umulig å ikke merke blikkene, tutingen og ropingen. Hver dag blir vi målt opp og ned å både ukjente og kjente. "Nå har du blitt tjukk" Nå har du blitt tynn" Nå er du brun" Nå er du rød" osv. osv. osv. Hvis du trodde damer med heldekkende kjoler og hijab er mindre kroppsfiksert enn oss.. Tro om igjen.

Vi er gått tom for romantiske komedier. Nå er det actionfilmer som gjelder. Det passer litt bedre inn i omverdenen. Er det snakk om kjærlighet her, er det høyst sannsynlig mer action enn komedie og romantikk med i bildet. En venninne åpnet seg her om dagen. Hun er 26 år, bor hjemme og har ikke mann eller barn. Hun føler selv at hun er veldig sent ute. Flere menne har fridd til henne, men hun sa.. " Nå er jeg kresen. Jeg vil ikke ha kjærlighet. Jeg vil har en mann som er god i hodet."

Jeg vet ikke hvor mange ganger Marit og jeg har sittet og snakket om hva kjærlighet egentlig er, etter å ha vært på jentebesøk. Venninnen vår som har dro til Sverige til forloveden sin, er en av grunnen til det. Vi fikk en melding av henne her om dagen! Hun gav uttrykk for at hun har det bra. Bryllupet stod som planlagt, men hun rakk å snakke ordentlig med mannen. Han hadde lovet å gi henne et godt liv. Og forklarte seg med at han hadde blitt stresset av å ha henne så langt borte. Insj Allah, snakker han sant.. Noen actionfilmer har også en lykkelig slutt!

Noen bilder som passer til forrige blogginnlegg!

2010-05-06T03:23:00.000-07:00

Trivelige turer og forlovelse med fetter?

2010-05-04T07:27:00.000-07:00

Utflukter! Ukens høydepunkter er turene med handicapsenteret og med kvinneunionen. Bading, lek og dans med barna på lørdag . Busstur - Libanon på langs fra Tyr til Tripoli, kjøring, spising, båttur og utstilling av alt det fine håndarbeidet damene i unionen lager søndag.
Her kommer noen observasjoner:

• Å være på utflukt tar veldig mye lengre tid enn i Norge.
• Utfluktens suksess måles i hvor lang tid utflukten har vart. ( Vår rekord er til nå 18 timer. Søndagens utflukt til Tripoli kommer som en god nummer to med sine 16 timer)
• En busstur uten høy musikk, dansing og klapping er ingen ordentlig busstur.
• En busstur med to utlendinger er ingen ordentlig busstur uten at man har fått dem til å presse seg opp fra setet de sitter på, strekke ut beina (som antageligvis har stivnet fordi man har sittet så trangt,) bøye hodet ( fordi utlendingene som regel alltid er høye, og busser strengt tatt heller ikke i Libanon er laget for å danse stående i ) og så få dem til å danse, så godt de kan - krokbøyde og stive. Mens alle klapper og ler, samme hvor gamle, unge, slitne eller opplagte de er.
• På utflukter er det mye spising og mye sitting. Og mye busskjøring mellom stedene man sitter og stedene man spiser.
• De unge vil gjerne at man skal stoppe mest mulig, sånn at man er lengt mulig borte hjemmefra. Og sånn at man får sett mest mulig på livet.

De unge trenger gleder og avveksling i hverdagen. Marit og jeg blir veldig glade når vi noen ganger klarer å bidra til det.
Dansen Marit og jeg har laget med jentene på ungdomssenteret er veldig anvendelig i den sammenhengen! Vi allerede laget fest og moro hos to familier ved å vise den fram! Å gå på besøk er forskjellige ting. På mange besøk er vi på jobb, hvis du skjønner. Vi føler oss like slitne når vi kommer fra noen besøk som når vi kommer fra jobb.
For noen dager siden hadde vi avtalt med nabojenta vår å komme bort og se en romantisk komedie ( som vi etter hvert har nok av i huset vårt) Det ble en grei kveld, men ikke akkurat den avslappende kvelden med film og sjokolade som Marit og jeg hadde forestilt oss. For det første syns ikke venninnen vår at filmen var noe særlig. Hun forstod ikke livsstilen til dem i filmen i det hele tatt, hun forsto ikke konfliktene og problemene, og det ble alt for mye prating for hennes smak. Hun klaget ikke, men vi skjønte det omtrent da hun så på coveret, at det kom til å bli feil. Omtrent hele filmen var jo haram.. Marit og jeg klarte heller ikke konsentrere oss eller kose oss noe særlig . Det gikk folk inn og ut hele tiden, det kom besøk, lillesøsteren kom for å tulle og leke med oss, moren kom for å smake sjokolade, broren kom for kikke litt på hva i alle dager vi så på osv. osv. I tillegg var det vanskelig å høre hva som ble sagt fordi filmen fra søsterens bryllup stod på i det andre rommet – på full guffe selvfølgelig.
Vi stoppet filmen før vi hadde kommet halvveis. Og så ble det prating i stedet. Når vi snakker engelsk med venninnen vår får vi være i fred, fordi ingen andre i familien forstår noen ting.
Det var tydelig at det ikke gjorde noen ting for venninnen vår at det ikke ble film. Hun hadde mye på hjertet. ” Kjæresten” hennes , som jeg har fortalt om før. (Han som pleier å gå forbi huset hennes hver dag, og sende lange blikk) har brutt ”forholdet” deres. Det var fordi han er så sjalu, sa venninnen vår. Det var fordi hun danset med fetteren sin på bryllupet til søsteren. Uten å tenke meg om sa jeg, - han kan jo ikke bli såå sjalu, det er jo fetteren din…” Et lite øyeblikk glemte jeg hvor jeg var, men jeg ble fort minnet på det da hun fortsatte med å si at fetteren har fridd til henne fire ganger. Og at alle i familien håper at det skal bli de to. Hun sa at hvis hun sender en melding og viser litt interesse til ham, endrer hun hans liv, han vil bli så lykkelig. Han er klar for å etablere seg, og vil gjerne gjøre det sammen med henne.
Hvem trenger romantiske komedier, når man har en jente i gifteklar alder som nabo.. Historiene hennes er jo bedre enn noen film..
Nabojenta vår har mye å tenke på - i tillegg til guttetrøblet, er hverdagen annerledes uten den nygifte søsteren, som jeg skrev om forrige gang. Vi gikk sammen på besøk til søsterens nye hus. 17-åringen som alltid pleide å sitte å se på TV og rope og kjefte på moren og krangle med søsknene, åpnet døren til sitt nye hjem, serverte kaffe og virket for å være helt ærlig ikke helt avslappet. Mannen, to av søsknene og foreldrene hans var der også. Stemningen var for så vidt god. Og Marit og jeg var i grunn veldig fornøyde.Storebroren til den ferske brudgommen. Er en ung og kjekk engelsklærer. Når man er inne og på besøk, er det greit å snakke med gutter. Når gutten snakker godt engelsk er det enda bedre, da skjønner jo alle at han får praktisert språket og at vi får snakket mer ved å snakke med ham, enn når vi snakker med de andre på arabisk. Stemningen ble dessverre ganske fort litt annerledes når vi gikk derfra igjen. Venninnen vår fortalte at søsteren gråt hver morgen. Hun lengter hjem, føler seg usikker og ensom. Det høres fælt ut, men det forundrer meg virkelig ikke. Hun kommer fra et hus med tre rom som hun er vant til å dele med familien på 7. Nå bor hun alene i et hus, sammen med en mann hun omtrent aldri har vært på tomannshånd med før.. Når man går fra barn til voksen på en dag, er det ikke rart man gråter litt.
Marit og jeg feirer vår 17. uke i Libanon. Og som jeg har skrevet før, vi føler oss noen ganger veldig gamle og noen ganger veldig unge. Og noen ganger veldig opplagte og noen ganger veldig slitne. Da er det utrolig deilig å vasse i middelhavet, kjenne solen varme, og drikke kaffe..
Marhabah! Kifakk? To medium mocca, det vanlige takk: )

Her er bildene..

2010-04-27T07:12:00.000-07:00

"Real life ! ? ... "

2010-04-27T06:25:00.000-07:00

Folk er forskjellige. Folk har forskjellige måter å jobbe seg ut av en vanskelig situasjon på. Og folk velger forskjellige måter å få utløp for behov og følelser på.

Her kommer tre eksempler fra virkeligheten i en flyktningleir.

1. Den fantastiske måten:

Røde kinn, svette panner, smil fra øre til øre. Lykkelige, konsentrerte og stolte jenter, flere som slenger seg på, gutter som tilfeldigvis kikker inn i døråpningen. Dramagruppen vår på ungdomssenteret var forrige uke en danse- og bevegelsestime. Det er generelt flere jenter som kommer på timene våre nå som sommeren har kommet og guttene spiller fotball. Jeg vet ikke hvor mange ganger samtalene våre med jentene har handlet om ”Hannah Montana.” I forrige uke kjøpte vi like godt CD-en og så ble det altså dans! Timen gikk unna på null komma niks, og jeg tror ikke det bare er Marit og jeg som gleder oss til neste fredag!

2. Den kompliserte måten:

Jeg har skrevet det før – drømmen til mange unge her er å komme seg ut av Libanon. De vil til Europa – til friheten. En del jenter får muligheten når palestinske menn bosatt i Europa kommer for å finne seg en kone, eller når familien til mannen har snakket litt med familien til en aktuell jente her... Selv om de kanskje ikke kjenner gutten noe særlig tenker mange jenter at de får et tilbud de selvfølgelig ikke kan si nei til. Problemet kommer kanskje først når det viser seg at forloveden deres ikke har akkurat de samme planene om livet jenta skal leve i Europa som de selv har. Jenter vil til Sverige for å få et friere og mer variert liv enn det de har her i leiren. Vi har fått en god venninne. Vi har hengt mye sammen denne uken, for i natt dro hun til Sverige. Venninnen vår er forlovet med en palestiner bosatt i Sverige. Aller helst ønsker hun å fortsette utdanningen sin og få seg en jobb. Men hva hvis det viser seg at livet hun kommer til å få som gift kvinne i utlandet blir enda mer innestengt enn livet her..

På grunn av forlovelseskontrakten deres har venninnen vår fått to års oppholdstillatelse i Sverige. Bryllupet skal stå om tre dager. Hvis det blir noe av... Akkurat nå er det lite jeg ønsker meg mer, enn at det ikke gjør det. Mannen hun gifter seg med er nemlig ikke den samme hun trodde hun forlovet seg med for et år siden. I det siste har han sagt til henne at hun ikke får gå ut uten ham, at hun ikke får gå på språkkurs, og at hun må begynne å bruke hijab.. Da de møttes første gang sa han helt andre ting. Vi var sammen med venninnen vår da mannen ringte og hun spurte om det gikk an å utsette bryllupsdatoen. Hun vil gjerne at de skal få tid til å snakke litt ordentlig sammen. Mannen ropte og skrek han da han svarte: ”Du lever i kaos i leiren, her er det struktur, det går ikke bare an å avlyse når jeg har booket!” Det vil si det samme som at med en gang venninnen vår kommer til Sverige blir hun gift. Med en gang hun er gift må hun være en god kone. En god kone sier ikke i mot mannen sin. Når de er gift trenger ikke han å forholde seg til hennes ønsker og forventninger. Hvis venninnen vår bryter forlovelsen gjør hun det veldig vanskelig for seg selv. Hun mister oppholdstillatelsen i Sverige, hun går i mot både sin egen og hans familie og hun risikerer å få et dårlig rykte både i det arabiske samfunnet i Sverige og her i leiren. Men på den andre siden, hvis hun gifter seg risikerer hun å leve ulykkelig hele livet, i et samfunn hun ikke kjenner og ikke får bli kjent med. Skillsmisse er omtrent umulig, så nå håper jeg at hun klarer å gjøre det hun selv føler er riktig. Hun er bare tjue år og har hele livet foran seg… ”Det finnes nesten alltid mer enn en vei å gå,” sa vi til henne i går. Vi satt i stua og familie, venner og naboer satt og sang bryllupssanger og ropte lykkeønskninger til bruden. Da vi gikk, sa hun med tårer i øynene – ” Jeg er så utrolig glad for at jeg møtte dere.” Vi er glad for at vi møtte henne også!

3. Den forferdelige måten:

Narkotika. Jeg trenger vel omtrent ikke skrive mer. Narkotika skaper problemer. For noen dager siden våknet jeg av at en mann ble skudd. Jeg skjønte ikke da, at det var det som skjedde, men nnå ligger den unge gutten på sykehus. Han ble operert og puster med maskiner. Vi hører forskjellige rykter fra alle vi snakker med. De fleste sier at han ikke er død enda, men at det ikke er mye om å gjøre. Gjerningsmannen som nå er arrestert er en trouble-maker, han drikker og han bruker narkotika. Hvis gutten han skjøt dør, er det nesten garantert at familien vil hevne seg… Alle snakker om hva som kan komme til å skje, men ingen kan gjøre særlig mye for å forhindre noe. Jeg lurer bare virkelig på hvordan det skal gå med gjerningsmannens gravide kone og deres lille baby.

Til slutt Marit og min måte: )

Det blir nesten litt vel mye noen ganger. Alt vår forlovede venninne fortalte oss den siste kvelden var som å lese manuset til en forferdelig trist film. Rett før vi dro til henne var vi hos en dame som har operert kjeven uttallige ganger. Hun ble skutt på gaten under leirkrigen da hun bare var en liten jente. Det har preget hele livet hennes. Hun er ikke gift, og hun bor sammen med moren og brorens familie. Før på dagen var vi på biblioteket og hjalp til med å fikse en ung manns CV. Ha skal sende den til UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for Palestinske flyktninger. I CV-en hadde han skrevet at grunnen til at han vil søke om jobb er at han drømmer om å bruke utdanningen han har i sosiologi ”in real life projects” Akkurat hva han mener med ”real life,” var vi ikke helt sikre på, men at det i alle fall ikke er livet i leiren han snakker om, er ikke så vanskelig å gjette.

Nei, noen ganger virker livet her virkelig ikke helt ” real.” Det er ikke bare venninnens vårs forlovelseshistorie som er som en film. Jeg våknet av lyden av et drap i nabolaget mitt, hvor drøyt er ikke det..

Ja, så hva er vår måte å få utløp for behov og følelser på.. Vi skriver dagbok og blogg. Vi ser film –romantiske komedier. Vi spiller fortsatt yatzy ( jeg tror fortsatt, jeg leder turneringen : ) Vi har dametrimmen, vi går søndagsturer og stenger verden ute med solbriller og hver vår Ipod. Og vi gleder oss over det som er å glede seg over. Hvis jeg har gitt et annet inntrykk i dette blogginnlegget… Det er mye! Det er mye å glede seg over! Nå er jo blant annet fotoprosjektet i gang! Bildene jeg har lagt ved denne gangen, er fra oppstarten i biblioteket! Vil dere vite mer så sjekk ut Eyes of the childrens side på Facebook. Og vil dere vite mer om livet her: få skoler, organisasjoner eller grupper dere kjenner til å booke Marit og mitts foredrag som vi driver og utvikler: )

Bilder

2010-04-20T08:12:00.000-07:00

Disse to overste bildene er fra Syria! Malula og Mar al Musa! Bildet under er fra den kjente moskeen i Damaskus!

Disse bildene og bildene i det forrige innlegget er litt bilder fra de siste ukene.

De to nederste bildene er fra bryllupet jeg skriver om i bloggen: lyden av bomber og begravelse!

Lyden av bomber og begravelse

2010-04-20T08:06:00.000-07:00

Slapp av det er ikke så ille som det høres ut. Eller altså, det har vært bomber og det har vært begravelse. Men tittelen på ukens blogg kunne like gjerne vært: Lyden av baby og bryllupJ
Venninnen vår på 18 år har fått en fantastisk søt liten jente. Jeg vet ikke om vi virkelig har blitt mer følsomme, eller moderlige eller hva, men både Marit og jeg fikk tårer i øynene første gang vi så lille Johanna og de stolte foreldrene sammen.
Å se vår 17 år gamle nabo gifte seg et par dager etterpå var også rørende. Hun er så ung – på alle mulige måter, hvis man kan si det sånn. Hun er liten, barnslig og søt. Hun vil ikke alltid gjøre som moren sin sier, og hun krangler alltid med småbrødrene sine. Nå har hun ansvar for sin egen husholdning og hun har en mann. Hun skal lage mat, hun skal vaske, hun skal ta imot gjester og hun skal snart ta imot en liten baby. Hvis ikke et nygift par får barn i passelig tid etter at de har giftet seg er det antageligvis noe galt.. Selv om jenta bare har flyttet til huset mannen har bygget femti meter lenger ned i gaten står hun på egne ben nå.. Og søsteren – (hun som venter på at kjæresten skal gå forbi hver dag) - hun må sitte alene. Moren gråt og gråt på bryllupet. Det var nok mange ulike følelser i de tårene.. Folk lever bokstavelig talt oppå hverandre, så det må føles veldig spesielt å gifte bort et av barna sine.
Alle er enten naboer eller familie her. Naboene til naboen vår som giftet seg, gråt ikke gledestårer under bryllupet. De var ikke der.
Når noen dør i leiren, sørger familien sammen i tre dager. I tre dager spiller de koranvers på høyttalere og sitter samlet utenfor huset til den som har dødd. De setter fram mange stoler. I løpet av de tre dagene har hele nabolaget, venner og kjente sittet en stund sammen med familien, drukket kaffe og vist sin kondolanse. Det var litt haram at naboen feiret bryllup under sørgeperioden. En del av naboene var skeptiske, men fest er fest, og det var ikke akkurat få som møtte opp og danset i solnedgangen. Når det er et stort åpent utendørs bryllup i leiren benytter mange sjansen til å gratulere, danse og til å komme seg ut litt. Det er kjekt å se og å vise seg litt fram!
Vi var redd for at Israel ville vise seg fram her om dagen også. ”Det der er en bombe ,” sa en av de ansatte på biblioteket da vi satt og planla fotoprosjektet (som nå er i gang!) ”Jeg vet hvordan en bombe høres ut” fortsatte hun, skrudde på TV-en, bladde seg fram til nyhetene som ikke sa noen ting som helst om bombing i Sør-Libanon. Bombene fortsatte – det var en spesiell stemning i rommet noen øyeblikk. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Jeg tenkte mest på hva de andre rundt meg tenkte, hva de palestinske vennene mine tenkte. Hva hvis det faktisk blir krig i 2010, som mange har spådd..
Da sjefen på biblioteket kom inn og sa at det var den libanesiske hæren som hadde øvelse, pustet alle ut. Selv syns jeg det var litt rart å gå ut på gaten etterpå. Det smalt, og det smalt høyt rett i nærheten av oss, det ristet litt i bakken, men barn og voksne holdt på som før. Det er ikke nødvendig å være redd for ting det ikke er nødvendig å være redd for.
Nå er det stille. Jeg sittet på taket på huset vårt og skriver. Det eneste jeg hører nå er hanen som galer, og noen barn som går til skolen. Det er det sistnevnte som gjør at jeg skjønner at det er morgen, hanene i leiren galer stort sett hele dagen. I tillegg til haner er det også flere dyr i leiren. Noen sauser og kuer og en hest også. I utkanten av leiren er det grøntområder, med små åkerlapper, som blir dyrket opp av bønder fra leiren. Alle kattene som vandrer omkring, er det ingen som eier. De lever av søppelet -akkurat som rottene. Hva kakerlakkene lever av, vet jeg ikke, men det kommer flere flere nå ( til Marits store glede.) Mange salamandere er det også for tiden. Og på stranda så vi for ikke lenge siden en kjempeskilpadde. Kult!
Nå må jeg pugge litt arabisk, det er ikke så kult. Eller egentlig er det jo kult, men på grunn av alt besøket vårt er det lenge siden vi har hatt arabisktime nå, så da krever puggingen litt ekstra innsats.
Jeg skrev bloggen i dag tidlig. Og kan nå meddele av arabisktimen gikk bra! At vi fikk gå hit langs stranda uten å bli stoppet! At vi har kjøpt oss, (eller faktisk fått..) 5 nye DVD som ikke har kommet ut på DVD i Norge enda. Hurra for ulovlig nedlasting og brenning.. Og hurra for broren til venninnen vår som har en DVD-tralle på markedet her i Tyr.

Et par bilder:)

2010-04-10T11:14:00.000-07:00

Tillatelser og tøffe(l)-gutter..

2010-04-10T10:52:00.000-07:00

Ikke for å være frekk, men jeg har mistet respekt for militærfolk. Veldig tøffe gutter, med veldig tøffe geværer og veldig tøffe uniformer.. Greia er at det ikke så veldig tøft når de åpner munnen og ikke har peiling på hva de egentlig driver med. I dag måtte fire tøffe gutter kikke litt på passbildene våre, kikke litt på seg selv i det lille lommespeilet han ene hadde i lomma, og klappe litt på de fine geværene sine før vi fikk lov til å gå ut på en liten morgentur..

Ja, ja det er allikevel ikke fordi jeg har vært lei maktmisbruk at jeg ikke har skrevet på en stund, det er fordi vi har vært på reise og fordi vi har hatt besøk!

Selvfølgelig var det trist, men jeg hadde også på en måte en så god følelse i meg da mamma og storebror Trygve dro i går kveld. Jeg var så glad fordi de har vært her! Fordi de har fått hilst på en del av min omgangskrets og ja – bare bodd her jeg har bodd i 100 dager! Nå blir det så mye lettere å snakke om og bearbeide ting med dem når jeg kommer hjem. Bare ved å skulle komme inn fikk mamma og Trygve selv en opplevelse verdt å snakke om. Ja, nevnte jeg maktmisbruk…

Man trenger tillatelse fra den libanesiske hæren for å få lov til å komme inn i leiren. Mannen på tillatelseskontoret hadde stått opp på feil fot. Det var maktmisbruk på høyt nivå.. Han kunne ikke gi dem tillatelse sa han, det var på ingen måte mulig. VI fikk høre at han egentlig ikke hadde en eneste stjerne på kragen, og ingen grunn til å være en sånn viktigper, men har man noen å herse med så hvorfor ikke.... Heldigvis fikk vi gjennom kontakter, (som ting til syvende og sist handler om for å få til ting her. ) neste dag tak i lenger opp på rangstigen, da vi kom inn på kontoret sammen med ham neste dag fikk fløyten en annen låt! - Ingen unnskyldninger, ingen forklaringer, ingen henvisninger til lover eller misforståelser. ”I dag skal jeg gi dere tillatelse, for i dag er det en fin dag” sa mannen fra dagen før. Så snudde han seg mot meg og sa på arabisk: ” Du skjønner arabisk ikke sant? Du er veldig pen. " At det går an å være så, å jeg vet ikke, men det er bare så utrolig frustrerende. Når alt ordnet seg, er det jo en interessant opplevelse å ta med seg for mamma og Trygve. Livet her nede er jo ofte litt sånn. Litt sånn at du aldri egentlig vet hva dagen bringer og hva menneskene du møter har på hjertet. - Ta livet som det faller seg, tror jeg er et veldig passende motto her, fordi det rett og slett ikke går an å gjøre noe særlig annet..

Det er ikke bare familien min som har vært her, i den siste måneden har huset vært fullt. Sammen Anders, Ellen og Julie var Marit og jeg i Syria. Damaskus var en veldig fin by! Anbefales! I tillegg ville jeg absolutt tatt meg en tur i området rundt. Å se Mar Musa og Maalula, var fantastisk. Det er som når jeg var i Baalbeck og Byblos med mamma og Trygve. Her i midtøsten går man rundt i sivilisasjonens og religionens vugge. Og det er noe litt spesielt over det!

I går kveld vandret plutselig mamma, Julie, Marit og jeg inn på islamsk bryllup. En god venninne vi besøkte skulle dit, og hun tok oss med. Trygve gikk sammen med broren hennes til mannefesten. Når en religiøs familie feirer brylupp har kvinner og menn først separerte fester. Og så ender kvelden med at brudgommen kommer og henter bruden i en bil og sammen kjører de til sitt nye hjem.

Apropos hjem, håper jeg forresten at du har hatt en fin påske. Påskestemning kan vi vel ikke akkurat skryte på oss å ha hatt. Men på påskeaften spiste vi faktisk Kvikk lunsj (det er mange fordeler med å få besøk fra Norge) Selv om det ikke har blitt skiturer i Hemsedal denne påsken, har det blitt flere gåturer. Damene på dametrimmen er aktive. Grusveien ut av leiren som har blitt åpnet nå som det er vår, er en fantastisk mulighet for kvinner. Der er det bare dem, gamle folk og barn som ferdes. Damene kan jogge og bevege seg fritt. Kjekt det nå som ”bikinisesongen” nærmer seg. Eller altså bikinisesong og bikinisesong.. Det er selvfølgelig helt haram og utelukket å bade i bikini her i leiren. Jentene må ha på klær. Jeg ble helt sjokkert jeg, da jeg så to europeiske jenter ligge i bikini på stranda utenfor et hotell i nabobyen. Hvordan skal det bli å komme til Norge i sommer….

Midttidskrise..

2010-03-23T08:41:00.000-07:00

Når jeg blir 66 så gjør jeg som jeg vil.

Når jeg blir 44 så gjør jeg også som jeg vil.

Når jeg blir 22 så gjør jeg vel forsåvidt også hva jeg vil. Problemet mitt er at jeg ikke vet hva jeg vil, fordi jeg har så mye å velge mellom.

Når de blir 22 så gjør de ikke som de vil.
Når de blir 44 så gjør de antageligvis heller ikke som de vil.

Når de blir 66 kan de nesten helt sikkert heller ikke gjøre det de vil...

Folkene her i leiren vil antagelig aldri få så stor frihet som Wenche Myhre, Marit, meg eller hvem som helst andre i Norge.. og det er bare så sykt å tenke på. For å si det veldig poetisk.. Hva slags verden er det vi egentlig lever i, er vi ikke mennesker alle sammen?
I denne uken har Marit og jeg vært gjennom det vi selv liker å kalle en midttidskrise. Marit har vært så frustrert at hun hadde lyst til å knuse knokene på hendene sine i murgulvet da vi satt og spiste frokost. Jeg har vært så trøtt at jeg ikke hadde lyst til å stå opp for å spise frokost... ”Krisen” er vanskelig å sette ord på. Men jeg tror frustrasjon, motløshet, tristhet, og litt håpløshet er viktige stikkord, i tillegg til forståelse. Det høres kanskje ulogisk ut. Men det har noe å gjøre med at vi får bedre og bedre forståelse og kjennskap til livet til folk og fordi vi lever mer og mer som dem. Livet er innrammet og låst. Hver dag - hele livet må de leve her. Ikke fordi de har valgt det, men fordi de ikke har noe annet valg, fordi de må. Akkurat det kan gjøre to unge vestlige aktive jenter ganske frustrerte..

Greit, der er godt å få det ut... Det er rart med følelser, på en måte føler jeg at de blir forsterket her. Jeg kan le så jeg gråter og ikke klarer å stoppe av ting vi ser på film, som jeg sikkert bare hadde flira litt av hjemme i Norge. Samtidig blir man litt sånn: ”ja, ja, det som skjer det skjer,”- type av å være her. At Marit så en israelsk drone fly over her om dagen er litt sånn: ”ja,ja” what can we do?” It`s written in the book” som vår palestinske mamma sier. Man må ta ting som det kommer. Ting overrasker oss på langt nær så mye nå som det kanskje gjorde tidligere, når det gjelder livshistorier og kjærlighetsproblemerog sånt

Da vi kom på besøk til en venninne i går, hadde hun mange nyheter. Broren hadde vært på sykehuset to dager fordi noen kompiser hadde kastet en jernstol på ham på skolen. Huset var fullt av gutter som var der for å ønske ham god bedring. Den 18-år gamle søsteren til venninnen vår hadde noe ganske annet å tenke på. En palestiner bosatt i Nederland ville forlove seg med henne. De hadde snakket sammen to ganger på ”skype,” og sett bilder av hverandre. Jentas onkel i Tyskland hadde besøkt familien hans og godkjent den, Nå gjenstod det bare å snakke med bestefaren og få hans mening om saken før jenta måtte bestemme seg. At en forlovelse i mange tilfeller er like mye er en familiegreie som en romantisk avtale mellom to personer har blitt mer naturlig for oss nå. Kanskje det blir en forlovelsesfest snart! Det ikke hver dag en jenta får mulighet til å komme seg ut herfra.

Uansett - vi snart i bryllupet til en nabo på 16 år snart. Forloveden har bygget ferdig huset deres. Apropos overraskelser og kjærlighet.

I går ble jeg stoppet på gata av en jente. ”This is my brother, sa hun og pekte på gutten som hang på gatehjørnet. ”He wants to marry you, is it OK for you?” Jeg liker ikke å skuffe folk, men uansett om hvor mye vi har begynt å forstå livet her og her og leve som dem, så var ikke akkurat det spørsmålet jeg hadde ventet. Det var det mest direkte ekteskapsilbudet jeg har fått til nå. Men tro det, eller ei.. han fikk et nei...

Hijab, blomster og piggtraad

2010-03-17T03:22:00.000-07:00

Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.

Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!

Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss! Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.

Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!

Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss!

Ski og sigarer

2010-03-09T07:43:00.001-08:00

Hva har vi opplevd denne uken? Jeg skal prøve å gjøre det litt enkelt i dag..

Noe som var fantastisk:

Hadde jeg kunnet beskrive innvendige følelser, hadde dette blitt en nytelse å lese. VI har stått på ski og vært 2500 moh, og nytt fantastiske natursyn! Slalåm og påskestemning i Faraya-skisenter er vel det nærmeste jeg antagelig kommer til å være Hemsedal på hele oppholdet vårt her. Inga inviterte oss. Sammen med Edward, Vebjørn og Anders stappet vi oss inn i en servise (taxi) og kjørte en drøy time fra hovedstaden. Og så var vi på fjellet! Jeg har ikke hjemlengsel, men når jeg opplever ting jeg normalt gjør i Norge, så merker jeg at jeg virkelig setter pris dem, og det er jo bare fint!

Noen å undres over og tenke på..

Å komme til en flyktningeleir og tilpasse seg livet gir der krever litt tid og det gir deg et kultursjokk. Men nå har vi opplevd at det å komme ut i det for oss mer ”normale” livet.. det gir i grunn et omtrent like stort kultursjokk og krever også aklimatiseringstid. Marit og jeg dro til Beirut i helgen. Lørdag vandret vi rundt downtown. Vi følte oss som bønder i byen. Vi gikk og vandret og kikket på alle designerbutikkene som ligger på rekke og rad i et nyrenovert område som er gjenoppbygd etter krigen og som byggefirmaet som fikk ansvaret for det visstnok tjente sykt mye penger på å selge videre til butikkkjeder. Vi så på butikkene, men nesten mer på folkene. Da vi slo oss ned på en kafe, satt jeg omtrent bare og måpte. For det første snakket vi om hvordan det ville vært å se vennene våre fra campen vandre rundt i området og det virket bare så fjernt. For det andre fordi folkene som faktisk spaserte forbi virket så fjerne fra livet vi har vendt oss til å leve... Menn i dress med sigarer så feite som grillpølser og kanskje verst av alt damene som trippet av sted på sine høyhelte sko. Og bak dem, hvem kom bak dem? Der kom de to barna sammen med barnepiken fra Thailand eller Filipinene. Vi så ikke det en gang.. vi så det mange ganger. Det er vel ”in” å ha en nanny.. Men fy søren så kvalmende det var å se... Folkene oste penger og de nøt å vise det fram...

Noe å blir trist av:

Dårlig nytt om vår forelskede nabo som sitter på trappen og venter på at kjæresten hennes skal gå forbi. Hun har drømt om at han skal komme til familien hennes og spørre om de kan forlove seg denne sommeren. Men nå.. nå har hun fått vite at det ikke er mulig. Hun må vente i minst to år til før han har fått tjent seg opp nok penger til å kunne forsørge en framtidig kone og få seg et hus. Vi har fått høre flere og flere historier om krig, frykt og kjedsomhet...

Noe å le av:

Etter å ha vært her på kafeen vår pleier vi å ringe vår taxisjåførvenn og han har fått en ny CD av Inga. Så nå er det ABBA greatest hits på full guffe! Når vi kjører tar han seg friheter. Vi råner mye og han tar som regel noen ekstra runder i tilfelle han får flere kunder. Forrige uke satt Marit stuckt mellom tre damer og to babyer i baksetet. Og jeg satt og sang sammen med Annifrid, Agneta og sjåføren og breiet meg i framsetet.

Vi har sett oss selv på TV. Kvinneunionen markerte kvinnedagen og den lokale TV-kanalen var på plass Da vi satt og zappet på TV så vi noe kjent, og plutselig dukket det opp to lyslugger mellom alle hijabene og sjalene!

Noe å være fornøyd med:

Vi lærer å snakke i fortid i arabisktimene.. Dametrimmen ruller og går!

Det blir varmere og varmere. I dag var det som å være i en badstue midt på dagen,.. Marit har begynt å bruke solfaktor 50, og vi blir brunere og brunere.

Noe veldig interessant:

Nå klarer jeg ikke helt å konsentre meg, jeg sitter og skrive og samtidig er jeg en del av samtalen Marit har med en UNIFIL- soldat fra Australia. Utrolig interessant å snakke med ham. Alle sier det og det står i avisene - den politiske situasjonen her nede blir mer og mer ”tense.” Å høre soldatens historie og hans opplevelser herfra er lærerikt, som alle andre samtaler med folk her. Utlendinger i et fremmed land blir så fort venner. Som gjengen i Faraya.. En som jobber i en organisasjon, en som er ferdig med masteren sin i Noge og er her og lærer arabisk. En som jobber som journalist og lager reportasjer for NRK, en som studerer på det amerikanske universitet i Beirut og så Marit og meg, VI hadde antagelig aldri møttes i Norge, men her har vi masse å snakke om! Veldig koselig å møte dere, takk for en veldig fin dag folkens hvis dere leser dette! Og til alle dere andre: det er så koselig å høre fra forskjellige kanter at dere leser bloggen!

Jom said!

Bildene er fra leiren, fra Beirut og fra Faraya!

Bilder igjen!

2010-03-09T07:12:00.000-08:00

Bilder fra Saida og et fra leiren vår!

Det setter jeg pris på!

2010-03-02T07:05:00.000-08:00

”Your brain can tackle almost everything.” stod det i mitt horoskop i dagens ”Daily star” Det skjer mye i nyhetene for tiden, så det vel godt nytt at hjernen min er up to it...

Det er tirsdag igjen. Marit og jeg nyter tirsdagskaffen på kafeen vår, nå er det nesten sånn at vi bare kan si ”det vanlige , takk” til servitørene som selvfølgelig kjenner oss igjen når vi kommer. Det er absolutt ikke det at vi ikke liker oss i leiren. Men det å komme hit..Det er vanskelig å forklare, men det er avslappende og litt hjemmekoselig. Litt mer vestlig enn vår vanlige hverdag. Vi setter pris på det.. Å sitte her gir oss tid og ro til å bare la tanken fly – bare Marit og jeg, ingen andre å forholde seg til.

Jeg har vel faktisk aldri vært så mye sammen med en person over så lang tid som Marit og jeg har vært sammen her. Men vi kan snakke om alt, og det setter jeg utrolig stor pris på!

I dag tidlig over brødet, yoghurten, agurken og tomatene vi alltid spiser til frokost snakket vi om at vi føler at vi har forandret oss litt på de ni ukene vi har vært her. Vi tenker annerledes på ting. Vi har blitt mer reflekterte og modigere. ”Æ føle mæ mer voksen og mindre naiv” sa Marit! Ok, nå var jeg kanskje litt araberaktig - åpen og litt skrytete:) Har noen noe positivt å si om seg selv eller sin familie, så sier de det. Ja, ja hvorfor ikke..

Hvorfor folk på den andre siden sier negative ting om hverandre og ganske lett kan dømme andre..det er litt verre.. Noen ganger er dømmingen så håpløs urettferdig, i alle fall sett fra vårt ståsted.. Et eksempel: For et par dager siden fikk vi høre en historie. Noen hadde tatt et bilde av en jente. Mobilfotografen redigerte bildet og satte jentas hodet på en naken damekropp. Bluetooth er en genial oppfinnelse for gutter som står å henger på gatehjørnene. Det tok ikke lang tid for gutten å spre bildet = det tok ikke lang tid før ryktene gikk. Selvom ikke jenta hadde noe som helst skyld i bilderedigeringen er det hun som får problemer – ikke gutten... Faren til jenta hadde slått og visstnok omtrent prøvd å drepe jenta, så skamfull var han. Og så håpløs blir situasjonen til datteren hans.. Hvordan i alle dager skal hun kunne bli gift nå?

Uff.. over til noe mer koselig.. jeg drev jo å skrev om hva jeg setter pris på og hvordan vi har forandret oss på to måneder. På lørdag tok Marit og jeg en dag fri og dro til Saida!

Saida er en fin by! Markedet, gamlebyen, arkitekturen.. det er mange severdige severdigheter der! Et besøk på såpemuseet kan virkelig anbefalles! Jeg vet ikke om det var lukten, renheten, stillheten og roen. Eller at vi fikk gå der og kikke helt i fred, uten at noen stirret på oss vi satte mest pris på. Men det var som om komme inn i en oase. Like deilig som det var å gå på museet var det å vandre på de åpne plassene i byen. For to måneder tviler jeg på at jeg hadde følt det på samme måte.. som noe spesielt og fritt..

Dametrimmen vår i gang! Det er morsomt hvilke roller vi får her. Nå er vi også altså blitt personlige trenere. Det første en av damene gjorde da hun så oss var å vise oss sine store lår og så sa hun ville bli kvitt alt fettet. Ja, ja vi får prøve så godt vi kan! Om ikke vi klarer å gjøre alle så veltrente som de ønsker, ( grunnlaget hos de fleste er dessverre ekstremt dårlig,) er det i alle fall bra de kommer seg ut av huset!

Å kunne glede folk, setter jeg veldig stor pris på. Forrige torsdag arrangerte vi en aktivitetsdag på handicapsenteret. Vi lekte ringleker og litt diverse og laget kanelboller. Siden de har gassovner her, og man må steke ting først under og så ovenfra, ble bollene dessverre litt brent under.. Det var litt vanskelig for Marit og meg å få fulgt med, siden alle de ansatte damene åpnet ovnen hvert halve minutt for å sjekke og jo egentlig ikke hadde helt peiling på hvordan de norske kakene skulle se ut når de var ferdige. Vi var ikke var helt fornøyd med resultatet, men måtte le litt da vi sa til sjefen på senteret at bollene ikke ble helt bra. Han nevnte nemlig ingenting om at de var brent.. ”De var veldig gode” sa han.. Men dere burde ha hatt oppi mer sukker:) Spiser folk søtsaker her, så er det virkelig, virkelig søtt!

Du blir hva du spiser – er det ikke det man kan si? Det er i alle fall sikkert at Marit og jeg hver dag møter hyggelige og søte personer. Og at vi hele tiden opplever mange små enten morsomme, koselig, eller rare episoder! Det setter jeg pris på!

Bilder

2010-02-23T04:53:00.003-08:00

Bildene er fra den trange leiren. Vi går i en av de store gatene... De andre bildene er fra forlovelse, brylupp, matlaging og barnehagebesøk på biblioteket.. "hode,skulder, kne og tå" slår alltid an:)

Psykologhusmødreutlendinger

2010-02-23T04:46:00.001-08:00

Hobbyfilosofer har jeg allerede skrevet at Marit og jeg har blitt her nede. Men vi blir også mer og mer hobbypsykologer.. Hva som føles greit å si til vestlige utenforstående jenter kan være noe ganske annet enn hva man synes det er greit, og ikke minst smart å si til venner og familie.

”Hadde jeg visst hvor slitsomt det er å være gift og oppdra alle barna mine, hadde jeg ventet med å gjøre det”

”Det eneste mannen min gjør er å spise og sove”

”Jeg har vært gift i tre år og alle forventer at jeg skal få barn”

”Jeg har en hemmelig kjæreste jeg møtte på nettet, men familien min kommer antageligvis ikke til å godta ham”

”En jente i leiren snek seg vekk fra familien for å møte en mann, jeg oppdaget fordi vi tok samme taxi. Jeg ringte til kusinen hennes så familien skulle vite hvor hun var og få stoppet henne.. Nå har hun sagt det til mange andre i leiren, og jeg vet at snart vet alle det, det er synd. Nå er kanskje fremtiden til jenta ødelagt. Hvem vil gifte seg med henne nå?”

”Jeg var forelsket i en annen da forloveden min kom til foreldrene mine for å spørre om meg. Jeg tenker fortsatt mye på han andre, men forloveden min er en bra mann.” Og det siste, det viktig, vi har jo hørt verre historier også.. Om menn som slår og mishandler og om hvor vanskelig, og nesten utenkelig det er for en kone å skilles fra mannen sin. Hvis barna er over syv år får dessuten mannen retten på barna og hvilken mor vil vel miste barna sine.

”Life is not easy girls” sa nabojenta vår i går da vi stakk innom når hun satt og ventet på ”kjæresten” som tilfeldigvis ruslet forbi:)

Vi har selvfølgelig vært på mange besøk i uken som har gått. På søndag hadde vi tenkt å overraske en familie med ferske kanelboller. Da vi nærmet oss huset deres, sa noen jenter på gata at de ikke var hjemme. De tok oss med til et annet hus. Og det endte med at vår lille overraskelse ble delt med et helt slektstreff. Eller slektstreff og slektstreff.. Det skal gjerne bare den nærmeste familien til for at huset fylles opp. Sånn blir det når folk gjerne har fra 4 barn og oppover. Heldigvis ble bollene spist med stor fornøyelse:) Marit og jeg blir ikke dårligere husmødre av å være her. Kanelbollene ble en suksess og vi har bakt mer!

Vi besøkte en venninne på lørdag. Etter at hun hadde lært oss å lage noen palestinske retter til lunsj, laget vi eplepai og sveler. Uten oppskrift, ordentlig smør og melk, måleredskap og ovn man kan beregne varmen på, må vi vel si at resultatet ble veldig bra:) Vi satt og kokkelerte på gulvet på det lille kjøkkenet i flere timer.

Apropos det å sitte..

Vi ble invitert med til en venninnes familie til en flyktningeleir nær Beirut. Hun fortalte oss at leiren var annerledes enn vår. Vi tenkte oss at den kanskje var litt som en del av Beirut by eller noe... Men en by - det er det siste jeg ville kalt det stedet der.. Det var ikke mulig å gå to ved siden av hverandre i de aller fleste gatene. Fordi gatene var så smale og husene var så høye, (for å få plass flest mulig folk på færrest mulig kvadratmetre,) kunne vi omtrent ikke se himmelen. Vi overnattet i leiren. Venninnen vår var så glad fordi hun var et annet sted enn hjemme i sitt eget hjem og fikk en forandring i hverdagen. Men hva gjorde vi.. Vi satt og satt og satt. Om kvelden var det greit, da var vi utenfor huset to ganger. Vi var med til ”the supermarket” (en knøttliten butikk i et trangt smug,) to ganger. Først med lillesøster og så med storebror, det er litt artig å vise fram at man har besøk av ashnabiye ” – utenlendinger. Neste dag derimot.. det er lenge siden jeg har følt meg så innestengt. Og det verste å tenke på for meg, som er vant til et helt annet liv, er at for de to døtrene på vår alder som verken går på skole, jobber eller er gift, er det en helt vanlig hverdag. Å sitte inne..

Å komme tilbake hit til vår leir føltes som en befrielse – det så mye luftigere og åpnere her. Mange er opptatt av at det er et problem her i leiren at ikke barna har andre plasser å leke enn i gatene. Og det stemmer! Men i den andre leiren.. der er det ikke engang plass for barna å leke i det som vel omtrent ikke kan kalles gater.

Et problem vi imidlertid ikke kunne ha støtt på i den andre leiren er soldater ved inngangen til leiren. Den andre leiren er åpen mens vår er lukket, man må ha spesiatillatelse for å komme inn. Marit og jeg har vårt eget nummer i bua til vaktpostene. Men det finnes en annen utgang– langs stranda. Her om dagen hadde Marit og jeg gått en tur til en butikk utenfor leiren. Da vi nærmet oss vakttårnet ved stranda kom 4 soldater løpende, veivende med armene og med geværene daskende på siden av kroppen. Turen vår ble litt lengre enn vi hadde tenkt. Vi gikk pent tilbake til butikken og tok taxi tilbake inn gjennom hovedinngangen. Hvor strenge de er i forhold til å gå på stranda kommer an på hvem som sitter vakt. Men sier de nei, så sier de nei. Og det er selvfølgelig ikke noe annet vi kan gjøre enn å snu og gå tilbake.

Det er en del som ikke går an å få gjort noe med.. For moren vår var det er en helt normal forklaring, da vi beklaget av vi kom for sent til lunsj fordi vi ble stoppet på stranda. Folk er tålmodige her. Det er imponerende. Marit og jeg prøver så godt vi kan, og nå er snart både også musikkgruppe og dametrim en del av vår hverdag i tillegg til den allerede snart ganske bra opparbeidede dramagruppa og engelskundervisningen en del av vår hverdag! Hurra!

Se og bli sett

2010-02-16T06:59:00.000-08:00

Valentines day for to år siden, var Marit og jeg på en slags restaurant og danset i Sør-Sudan. Da vi ville dra på grunn av litt pågående gutter og litt vel mye romantiske gamle backstreet boys-sanger kom vi oss ikke av flekken. Det var ikke noe system på parkeringen, og bilen vår stod midt i smørøyet. Det var litt av en kveld.. Uansett poenget er at Valentinsdagen i år minnet litt om den hektiske dagen i Sudan. Også i år dreide det seg om biler, gutter og dansing – og i tillegg som en ekstra spiss på kvelden -litt slåssing..

Dagen begynte som den pleier. Med en rolig frokost på gulvet. Og en banan til hver som faren i huset som kommer med. Så ruslet vi bort til biblioteket og ble en gruppe ungdommer på fotoutflukt. Vi snakket en del med en livlig jente som hadde bursdag. Hun syns det var litt gøy at det var på valentinsdagen. Voksne folk i leiren syns det er litt haram å feire valentines day, men mange unge syns tydeligvis det litt stas, Noen må jo kjøpe noen av bamsene og rosene som plutselig dukket opp i mange små butikker rundt omkring. Vi trasket rolig omkring i flere timer, men plutselig begynte folk rundt meg å løpe. Da jeg kom rundt hjørnet så jeg.. eller jeg så ikke så mye for det stod en hel folkemengde rundt åstedet.. men jeg hørte gråt og skrik – det var bursdagsjenta.. Hun hadde blitt dyttet over ende av en motorsykkel som måtte svinge unna en bil som kjørte alt for fort.

Alt går bra med både jenta og motorsyklisten nå – sykebilene kom veldig fort og alt ordnet seg. Men hendelsen satte en støkk i hele gruppa.. Marit og jeg fikk ikke hvilt ut etter den dramatiske episoden. Rett etter at vi kom fra utflukten dro vi på en forlovelsesfest vi var invitert på i leiren. Jeg skrev om det forrige gang også, men jeg har vel ikke egentlig skrevet om hva det er. I Norge er det vel omtrent ikke noe som heter forlovelsesfest. Her er det en big happening! Er det ikke noen hundre gjester innom anses det som en liten fest. Det serverers ikke mat, men kanskje vann, juice og nøtter eller lignende, det samme gjelder i bryllup. Det er ikke mat og taler som gjelder, det er dans og musikk. Det er en dans for jenta, for paret, for jentas venninner og så videre, og alle er med, gamle og unge. Og så er det Dapki – den palestinske tradisjonsdansen. Når den danses sitter paret og ser på fra stolene ( tronene) sine mitt i rommet, eller mitt på taket, hvis det er der festen holdes. Alle tak er flate i leiren, og dermed et perfekt sted for festligheter:) Og perfekt for guttene som foretrekker å stå på nabotakene og se på.. For folk i aktuell forlovelsesalder altså 17 og oppover ca, handler fester mest av alt om å se og bli sett. På og rundt dansegulvet har gutter og jenter en perfekt mulighet til å spotte hverandre. Kanskje utveksle blikk og oppnå en connection. Om ikke jenta ser på guttene, kan de i alle fall være så heldige at en gutt ser dem. Det er ikke sjekking for gøy, det er sjekking for framtiden.

Vi var ikke på forlovelsen så veldig lenge. Vi danset og hilste på alle vi kjente. Og så traff vi enda flere vi kjente. De ville ha oss med på en fest litt borti gata – et bryllup.

På bryllup kan bruden og brudgommen danse roligdans, det var romantisk! Hele stemningen var spesiell det var mørkt, vi var på ett tak og kunne se utover havet, en varm bris blåste i brudesløret, synd at alt ble så fort brutt. I det ene øyeblikket stod vi og klappet og lo, i det neste ble vi tatt i hånda av venninnen vår som løp ned trappen og ut på gaten i full fart fort. ”Det var krangling, vi var redd for skyting,” sa de og så ble vi fulgt hjem Vi har ikke hørt noe mer om hva som skjedde..

”Some people are good, some are not good” sier folk her hele tiden. Det handler om å henge med de riktige folkene, gjøre det riktige tingene og si og skrive de riktige tingene.. eller kanskje heller – ikke gjøre, si eller skrive feil ting.

Marit og jeg gikk og vasset litt på stranda i dag, det er kanskje ikke helt bra, ingen jenter er på stranda om vinteren.. Men heldigvis nå er sommerværet på vei sier folk, og da skal vi begynne med dametrim. Men før det.. må du gjøre noe for vår skyld. Gå ut:) Ta deg en skitur, gåtur joggetur eller hva som helst. Nyt at du kan ta på deg det du vil, gå ut når du vil, hvor du vil og med hvem du vil! God tur:)

Filosofi

2010-02-09T07:01:00.000-08:00

Det er litt morsomt at jeg ikke vet hva jeg skal begynne å skrive om i dag. Jeg tenkte at jeg skulle skrive noe om at Marit og jeg tenker på mye. Tenker, funderer, undrer og filosoferer. Etter seks uker i en helt ny kultur tror jeg vi kan utnevne oss selv til hobbyfilsofer. Akkurat nå sitter jeg og tenker på det lille spøsmålet: hva er viktig i livet... Hvorfor? Fordi vi hele tiden hører om forskjellige drømmer, synspunkter og livserfaringer.

Eksempel en: Dame ca 25 år. Var overlykkelig her om dagen fordi hun etter mye slit har bestått en eksamen i tysk, nå kan hun endelig starte søknadsprosessen som kan få henne til sin palestinske forlovede i Berlin.

Eksempel to: Dame 37 år. Fra Ukraina, jobber som øyelege i leiren. Har åtte års utdanning fra Ukraina der hun møtte sin palestinske mann. De flyttet sammen tilbake hit. Hun tar imot pasienter hjemme og er nesten aldri utenfor huset sitt. Hun elsker sine tre barn og lever for dem, men hvordan er dett å være hjemme dag ut og dag inn?

Eksempel tre: Far på 48 år. Har fire barn, et av hans største ønsker er at sønnen skal gifte seg med en Europeer så han kan komme seg ut av leiren og få seg et liv.

Veldig mange drømmer om å komme seg ut, komme seg til Europa. Mange forteller stolt om onkelen sin i Tyskland eller fetteren de har i Danmark. Men jeg vet ikke.. Det jeg hadde drømt om hvis jeg hadde bodd her og visst hvordan det er i Europa, er kanskje ikke å komme meg dit, men å ha de samme rettighetene man har i Europa her nede. Eksempel fire, viser at det ikke er så lett og så fantastisk å flytte til Europa: Mann på ca 25-30 år, har jobbet i både England og Tyskland, men har nå kommet tilbake til leiren og giftet seg. Hans 18 år gamle kone venter snart deres første barn. Lover og regler og jobbmuligheter er bedre i Europa. Venner, familie, det sosiale livet er bedre her, sa han. Og han valgte altså det siste...

Jeg vet ikke helt hva jeg fikk fram vet å skrive dette her. Men uansett, det jeg prøver å si, er at vi er forskjellige.. og det er kanskje ikke alltid gresset er grønnere på den andre siden.. I alle fall er det ikke sikkert at det grønne gresset smaker sånn som du hadde tenkt. Mange her drømmer om å komme til Europa. Men mest av alt drømmer de kanskje om å komme seg vekk herfra. De bor trangt og innesperret og de har ikke den friheten de burde ha hatt. Men de har tradisjonenene sine, de har familien sin og kulturen, og det er kanskje det viktigste i livet?... Kunnskapen jeg har fått og opplevelsene jeg har hatt med folkene og kulturen her nede til nå gjør at jeg enda mer ønsker at de skal få beholde alt det postive i livet og kulturen sin, og ikke måtte flykte til Europeiske land, men at de skal få komme hjem. Hjem til Palestina.

Jada, hobbyfilosofi.. det ble kanskje bare rot.. så her kommer noen stikkord om livet ellers:

Jeg har lært at det er veldig smart å sove med ullsokker.

Prikkene i ansiktet er borte. Men både Marit og jeg har vært sørpe forkjølet ett par dager..

Vi utvikler stadig nye undervisningsmetoder.

Marit ler seg ihjel hver gang jeg strever meg gjennom de arabiske lydene på arabisktimene.

Vi har lært å skrive navnet vårt og flere ord på arabisk.

Barna på handicapsenteret blir stadig bedre i basketball!

Jeg leder yatzyturneringen vi har gående om kveldene.

Marit mener jeg kommer til å bli gift her nede..;)

Vi har vært på en flott forlovelsesfest!

og..

Vi har besøk av Anniken og Inga fra Norge, så nå må vi gå:)

Kos dere med noen få bilder fra dagliglivet vårt, hos bakeren, i Tyr, i et bryllup, på stranda og Marit i gata vår i leiren!

Love is in the air, men det blåser en del her..

2010-02-02T05:52:00.000-08:00

"Killing me softly with his song" spilles over høyttaleren i cafeen vår. En veldig harry versjon med keyboard og panfløyte.. Ikke for å være frekk, men jeg tror faktisk at jeg kunne dødd avå høre på noen av sangerne her over lengre tid. Vi møtte en norsk musiker her om dagen. Det var utrolig morsomt å utveksle erfaringer rundt det å drive kreativt arbeid her nede.

For det første; hvis man skal synge en sang hanlder det ikke om å treffe samme toneart, eller synge riktig og samme melodi, det handler om å formidle et budskap. Den som synger med høyest og kraftigst stemme er gjerne den som formidler - altså synger best.. Jeg har en liten drøm om å få til et kor her nede, men da skal man jobbe hardt, mente musikeren. Sangene som synges her skal helst være sånn at alle andre kan klappe eller danse til, om sangeren er tonedøv spiller ingen rolle..

For det andre; hvis det er snakk om elektrisk utstyr som for eksempel en sangmikrofon som vi brukte på dramagruppen for å overdøve alle guttene på trommer, er det av og på som gjelder. Og på betyr full guffe, så full guffe at det spraker i de godt brukte høyttalerne. Det er ikke så lett.. Samspill og improvisasjon er ukjente begrep her nede, sa musikeren. Når vi hadde en mimelek på dramagruppa, ventet barna med å mime til noen av de eldre barna forslo hva de kunne gjøre, og så gjorde de akkurat det. Hierarki er tydelig i alle sammenhenger.

Å være her er virkelig kulturstudier på høyt nivå. Oj, nå ble akkurat en mann kastet ut fra cafeen fordi han satt her bare for å se på oss... I går var det endelig vår tur til å se litt. Hver dag på samme tid sitter nabojenta vår på 20 år utenfor huset sitt og venter. Venter på at gutten som forhåpentligvis skal fri til henne tilfeldigvis skal rusle forbi på gaten nedenfor. I går ventet vi sammen med henne. Marit rødmet og jeg tror hjertene til alle tre begynte å slå litt fortere da vi hørte skritt. Gutten kom tilfeldigvis forbi med en kompis, og jenta visste akkurat når han tilfeldigvis kom til å snu seg og tilfeldigvis kikke opp mot oss. Og sånn går no dagan.. Love is in the air, men når kjærligheten bare er i lufta kan den kanskje også blåse bort. I går var vi hos en familie der sønnen i huset nettopp har måtte bryte en forlovelse. Grunnen er litt uklar, de ulike familiemedlemmene sa forskjellige ting, damene sa pengemangel, eller at jenta hadde møtt en annen. Faren sa at ikke passet sammen. Trist var det i alle fall. Rammen der bildet av de to hang første gang vi besøkte dem ,var tom. Og bildet på kommoden var revet i to. Jenta skal glemmes og kofferten sønnens familie gav henne etter forlovelsen er returnert. Moren beygnte å gråte da hun åpnet den for å vise alle de fine tingene de hadde kjøpt. Sexy undertøy, nattkjoler, sminke og bamser.. Stemningen var trist, men innholdet må jeg si overrasket meg litt:) Lurer på hva en norsk jente hadde sagt hvis hun hadde fått en rød tangetruse og en gjennomsiktig nattkjole av svigermor i forlovelsesgave.. Selvom det her om dagen var veldig tydelig at noen vi var på besøk hos syns jeg hadde passet veldig bra med en gutt de hele tiden snakket om. Tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å ta imot en sånn koffert:) Det godtas at vi sier at vi i Norge sjelden gifter oss før vi er ferdig med å studere.

Noen ganger føler jeg meg eldre enn en del av jentene her og noen ganger yngre. Vi har på mange måter veldig forskjellige livserfaringer. At det er vanlig at jenter spiller fotball i Norge, og at jeg har spilt i mange år og til og med vært fotballtrener, tror folk her omtrent ikke på.. Jenter på vår alder er gjerne fulltids husmødre og har barn. De har kommet til et stadie i livet det antageligvis er en del år til jeg kommer til. Men hva har de gjort før det? De fleste sitter inne. De ser på TV, studerer ( hvis de går på skole fremdeles ) eller tar i mot besøk som stikker familien?

Hvis nye livserfaringer og opplevelser gjør deg eldre, kommer Marit og jeg virkelig til å eldes før vi kommer hjem til Norge. En ting som etter dagens arabisktime gir meg grå hår på hodet eller hva det er man sier - er det arabiske alfabetet. Hvorfor må de ha bokstaver som heter sa, sa med trykk, sha, za, za, med tungespissen bak tennene osv. Det er så mange bokstaver som er vanskelig å skille...

I morgen er det meldt regn og storm. Så folk sier det kanskje er best å holde seg inne. Endelig kan vi kanskje få pugget litt ordentlig. Marit er forkjølet og vi har begge to røde prikker i ansiktet og på armene som vi ikke vet hvor kommer fra , så vi har sikkert ikke så vondt av å slappe av litt.

Haram og gode tegn!

2010-01-26T07:31:00.000-08:00

Når 100 bulldosere kjører fram og tilbake på taket ditt, en flokk sultne ulver hyler, en horve fotografer blitzer i vei med kameraene sine omtrent uavbrutt og småunger kaster tusenvis av vannballonger mot vinduet ditt, omtrent sånn føltes det å være inne den samme natten som flyet eksploderte rett utenfor Beirut.. Regner med at dere også har fått med dere den fæle hendelsen hjemme i Norge.. Haram!

Den siste uken har vi fått brukt nye deler av vårt voksende arabiskvokabular, Shitta, barrid, marid? Regn, kaldt og syk? Mange er "syke" når det er dårlig vær. Da er det på med pysj og pledd og dubbede tyrkiske TV-serier. Det siste er forresten viktig, uansett vær. Marit og jeg har nesten blitt hekta selv. I helgen hadde vi vår første sleepp-over. Om kvelden satt hele familien samlet på gulvet foran TV-en og pratet om alt og ingenting i flere timer.

Nesten morgen var det deilig å sitte lenge og vel inne i ruskeværet sammen med jentene og damene og først drikke kaffe, og så få ferske manaish med satar og jibni. Ovnstekte brød med urter og ost laget i et av de mange, mange små bakeriene rundt om i campen.

Nå sitter vi på vår nye stamkafè i Tyr, og ser utover på bølgene som slår og på alle de gamle privattaxi-mercedesene som tuter og presser seg fram. Den gamle kafeen vår har blitt lagt ned på grunn av pengemangel. Mye dreier seg om penger her. I går var vi på besøk hos en trivelig familie med 8 barn, to rom og et lite kjøkken med hull i taket. Det regner og regner nå som det er vinter, men hullet i taket er det ikke mye de får gjort noe med. Har man ikke penger så har man ikke penger.

Har man ikke folkeskikk, så har man ikke folkeskikk. Marit og jeg setter enda større pris på overnattingsbesøk og på å bli fulgt hjem etter kvelsbesøk etter en kjip opplevelse her om dagen. Vi gikk ute i skumringen og plutselig kom det en guttegjeng løpende bak oss og fra en smal sidegate, de tok Marit på rompa. Det er rart, men en sånn opplevelse her føles mye sterkere enn om det hadde vært noen drittunger eller teite tenåringer hjemme i Norge som hadde gjort det. Her er sånne hendelser HARAM, ikke bra. Mannen i huset vi var på vei til, insisterte på at vi skulle bli med han ut igjen å se om vi så dem, så han kunne kjefte på dem. Han spurte alle vi møtte på veien om de hadde sett den, dessverre så vi dem ikke igjen, men alle hadde sin formening om hvem det var, alle kjenner jo alle her i leiren.. At vi så en mann med en ølbolks i hånda i går er heller absolutt ikke bra..

Men.. alle kjipe ting har som oftes heldigvis en løsning. Biblioteket vårt har et veldig bra prosjekt gående for bekjempelse av og opplysning om narkotikabruk, samt mange aktiviteter og prosjektplaner for ungdom og barn. På dramagruppa vår, der jenter og gutter leker og spiller og ler kommer det flere og flere for hver gang, det må vel være et godt tegn! Og at barna på handicapsenteret lyser opp og stråler av glede når vi kommer, må vel også være et godt tegn:) Noen setter pris på at vi er her!

Mens jeg skriver sitter Marit og øver på Sa, Tha, Fa og så videre også videre, vi fikk skryt av arabisklæreren vår på timen i dag! Så nå er det bare å keep up the good work!

Sammen er man mindre alene

2010-01-19T05:50:00.001-08:00

Vinteren har kommet til leiren.. vind, regn, og kulde. Vi må faktisk ha på oss jakke når vi går ut. Heldigvis har varmtvannet kommet tilbake etter et par dagers fravær. I dag har strømmen vært borte hele dagen. At den går flere ganger daglig har vi vendt oss til. Flere og flere ting blir mer og mer naturlig. Spise måltider uten kniv opg gaffel, men med brød ( håbiss) ta på dotøflene når vi går på do, sette opp håret hver dag, ikke se på gutter på vår egen alder når de roper etter oss eller lager kattelyder, si at vi dessverre ikke kan besøke alle hver dag osv...

Å skrive arabisk tror jeg allikevel tar lang tid før blir naturlig for meg. Alfabetet som vi driver og lærer nå er mer enn nok for meg forløpig. Jeg får virkelig satt mitt store kunst-og håndverktalent på prøve:) Her om dagen hadde Marit og jeg ansvaret for en gjeng på handicapsenteret, vi laget blomster med glitter og greier. Da skulle lærerene som gjorde at jeg hatet kunst og hånderverk på ungdomsskoen sett meg:) Jeg har vært sammen med gruppen som gav meg kultursjokk en gang til også, uten andre voksne. Og jeg er egentlig ganske fornøyd. Når de slo hverandre, sa jeg stopp, så dem inn i øynene og tok dem på fanget og sang ride, ride ranke. Det var en "straff" de ikke var helt vant med, de ble litt satt ut. Da jeg så dem inn i øynene og pekte på tingene de hadde rotet utover, plukket de det faktisk opp også! Hurra!

På dramagruppen går også kommunikasjonen bedre og bedre. VI har jobbet en del med rytmer, trommer og improvisasjon. De blir varmere og varmere i trøya, de har en helt annen og bedre rytmesans enn barn i Norge men jammen er de redde for å dumme seg ut og slippe seg løs..

Ja, ja.. apropos slippe seg løs! Ukens største happening var da vi fikk være på en del av et bryllup!! En opplevelse som nesten er for uvirkelig å skrive om! Folketog, sang, dans, trommer, klapping, og roping, Masse folk langs gata som så på at brudgommen ble båret fram til brudens hus for å hente henne med seg! Det var som 17. mai bare mer eksotisk...

Dessverre kommer lykken skjelden alene pleier man vel å si.. i dag var vi hos damen som tok oss med til en nevøs bryllupp og viste vår kondolanse, hun mistet en annen nevø i en bilulykke i går, han var 12 år gammel. Vi satt i huset hennes sammen med en del andre og bare var der sammen. Det var trist, men samtidig også en litt god opplevelse. Sammen er man mindre alene.. Og sammen det er vi hele tiden her nede!

Kulturopplevelser og kulturSJOKK..

2010-01-12T01:09:00.000-08:00

Noen opplevelser vil man gjerne huske fordi de er så morsomme eller hyggelige: Jenta på bibliotektet som ville at jeg skulle lese en engelsk bok for henne og insisterte på at jeg selvfølgelig måtte begynne på første side. Så der satt jeg og leste utgiver, utgivelsesår, ISBN-nummer osv for en jente med tindrenede nysgjerrige øyne som fulgte nøye med og ikke skjønte noen ting som helst:)
Kjærlighetshistoriene som venninnene våre forteller, om blikk som møtes i smug, og gutter som sitter på spesielle plasser hver dag for å se på jenta han liker når hun er på vei til skolen. Stoltheten og gleden når noen ungdommer på ungdomssenteret når de overivrig viste oss danser og sanger de kunne. Naboen som sminket oss så vil vel så verre ut enn Great Garlic Girls:) Alle besøkene... Og så videre og så videre..
Andre opplevelser kan føles ganske annerledes. Jeg har fått mitt første kulturSJOKK! I går var jeg på et handicapsenter og sammen med noen barn, mens Marit hjalp til med litt dataarbeid. Gruppa telte til ti, lærte fargene og litt av hvert. Læreren var for så vidt tålmodig med barna, men hun dasket dem i ansiktet og slo dem over fingerene med linjal når de ikke gjorde som de skulle. .. Jeg var klar over at det på forhånd. Barneoppdragelsen kan være ganske annerledes her enn i Norge. Men fy søren, jeg tenkte ikke at de skulle være så fælt å oppleve. Det var en lettelse å komme ut fra det trange rommet og føle at jeg fikk puste igjen. Når jeg lærer språket bedre og blir bedre kjent på senteret skal jeg si fra at vi ikke gjør det sånn i Norge... Jeg kan ikke endre deres kultur og tradisjoner, men jeg kan si at det er helt uvant for oss og at vi bruker andre metoder, kan jeg ikke?
At undervisningen her et mye mer strukturert og autoritær enn i Norge fikk vi også erfart da vi hadde vår første dramatime med en gruppe ungdommer, Med en gang det er lek og moro glir konsentrasjonen unna.. At jentene og guttene ikke er vant til å gjøre så mange ting sammen, at kroppslige øvelser er flaut, at ungdommene med en gang vi delte dem i grupper trodde det var snakk om konkurranse og at engelskkunskapen omtrent er lik null gjør ikke ting direkte enkelt for å si det sånn:) Men morsomt hadde vi det i alle fall uansett! Forslag til øvelser tas imot med takk:)
Word on the street er visstnok faktisk at Siri har blitt veldig flink til å forstå arabisk, og Mart, Mårt, Marti..osv( takk mamma for mitt enkle navn:) er hakk i hæl.. I dag hadde vi vår første arabisktime. Artig! Skulle jeg hatt en overnaturligkraft skulle det helt klart vært å kunne alle verdens språk:) Men vi har fortsatt fem måneder, og vi lærer hver dag:) Jalla Bye!

Busstur

2010-01-08T01:44:00.000-08:00

Har du noen gang lurt paa hvordan det er aa kjore buss stappfull med damer ut fra en flyktnigeleir! Det er antagelig akkurat som du ser det for deg, trangt, varmt, og utrolig livlig! Arabisk musikk paa full guffe, sang, klapping og de ivrigste paa bakerst benk reiste seg og danset i takt med humpene i veien!
Det er faktisk litt vanskelig a skriv om ka vi opplev her, man veit itj kor man ska bynn, sitat Marit 2.1.10. Vi har vert her en droy uke og har vel omtrent nok stoff til aa fylle en hel bok paa en serie paa sikkert tjue, om opplevelsene vaare. Her er et kort sammendrag. Siri og Marit presenter sitt nye hjemsted: 10 ting du garantert ikke kommer utenom paa en tur rindt i campen: Blikk, barn, klinkekuler, joggedresser, sjal, soppel, bonnerop, kunngjoringer, arabisk musikk, sminke.
Hva har skjedd med oss, vi har blitt mer bevisst paa hvor lite forfengelige vi faktisk er. Naar alle man moter stirrer paa oss, og alle man er paa besok hos kommenterer utseende vaart, er det kanskje ikke saa rart. Vi foler oss som mannen i forholdet naar vi gaar sammen med vaare nye venninner her nede! Naar vi snakker om besok, vi har vel omtrent vaert paa flere besok her paa en uke en paa flere uker i Norge. Vi heller i oss kaffe og te som aldri for! SOT te og STERK kaffe! Favortittserveringen vaar til naa er fritert sukkerklissgodteri! Men tro absolutt ikke at vi misiker maten! Den er fantastisk, rett og slett! Masse gronnsaker og frukt! Matmoren vaar er utrolig snill og omsorgsfull
You are so welcome my dear sier de til oss, og vi foler at de virkelig mener det. Men vi forstaar poenget med at nordmenn pleier aa overlappe hverandre. Vi har vaert paa masse moter . Men naar er motet slutt.., naar teen er drukket opp, naar de bare snakker arabisk, naar vi ikke finner paa mer aa sporre om, naar vi reiser oss og gaar, naar noen andre gaar..
Hver dag gir nye opplevelser. Naar er du lykkelig, naar du foler deg godt tatt vare paa og velkommen.. i saa fall har Marit og jeg hatt en veldig lykkelig uke.. Vi folker oss mer og mer hjemme, vi vaakner ikke lenger klokken 5 av bonneropet, men er alltid like spente paa hva som kommer til aa skje. I gaar var vi i naboflyktingeleiren paa en demonstrasjon, et aarlig arragement siden det var martyrdag! Det var en opplevelse og forst kjore buss med alle damene, og saa hore paa taler og gaa i tog!
Det var imidertid en litt annen stemning naar vi kjorte inn i leiren vaar igjen... aa kjore ut er en frihetsfolelse aa komme tilbake er...ja hva skal man si noe annet..

Når er du lykkelig?

2009-12-27T08:58:00.000-08:00

Når du er hjemme, eller et sted du er velkommen og føle at du hører til? Nårdu hr familie og venne rundt deg, og vet at de er i sikkerhet? Nård har frihet og rett til å gjøre det du vil? Når du kan se for deg en trygg og sikker fremtid?

Hva kan man leve for hvis alle puktene over er urealistiske?

"Med håpet som våpen" heter Palestinakomiteens nyutgitte jubileumsbok. Og nettopp håp tror jeg er et viktig stikkord. Det er et ordtak som sier: mister du håpet, mister du alt.

I det neste halve året skal Marit og jeg bo og jobbe i en palestinsk flyktningeleir. Flere generasjoner har vokst opp i leiren sør i Libanon. I alle år har de kunnet se over til hjemmet sitt - til Palestina. Men alt de kan gjøre er å håpe at de en gang skal få komme tilbake.

Å håpe er lettere når noen håper sammen med deg, og når noen hører på og forstår håpet og drømmene dine. Som solidaritetsarbeidere skal Marit og jeg med vår tilstedeværelse og ulike prosjekter forsøke å gi innbyggerene noen friske pust og gode oppelevelser i hverdagen.

Jeg gleder meg til å reise, og til å ha dere med på turen gjennom denne bloggen.

Med håp om et godt nytt år for alle sammen!

Hemsedal 27.12.2009